Torstein-forekomsten dekker et område på rundt 2,5 x 1,5 km. Det er ingen aktive brudd her i dag, men har vært drift i forekomsten tidligere, hovedsakelig i Torstein-bruddet. Dette ble drevet på midten av 1900-tallet.
Torstein tilhører det store dypbergartskomplekset av larvikitter som omgir Larvik. Forekomsten består av Tvedalstypen larvikitt; økonomisk sett en av Norges klart viktigste natursteinstyper og pr. i dag den viktigste av larvikittypene. Denne typen utgjør en sone som brer seg ca. øst-vest i bue fra Barlindåsen/Auen og østover via Tvedalen mot sørlige del av Farrisvann. Torstein-forekomsten utgjør de første 2-3 km av sonen øst for Tvedalen-forekomsten. Tvedalstypen har grå til lys grå egenfarge og er en såkalt lys larvikittype. Fargespillet er dominert av blått, har god til meget kraftig intensitet og opptrer ganske tett. Mot øst i Torstein er det imidlertid en tendens til at fargespillet begynner å bli mer sølv/bronse-aktig. Både i nord og syd grenser Tvedalstypen mot Bassebutypen larvikitt. I forhold til det typiske utseendet for Tvedalstypen er Bassebutypen noe mindre blå i fargespillet (fargespill i lyseblått og sølv/bronse) og har normalt noe svakere intensitet. Larvikittenes fargespill overlever selv betydelig forvitring, og er et sentralt, diagnostisk trekk under kartlegging av ulike typer.
Larvikitt består i hovedsak av mineralet feltspat. Feltspaten er av en unik variant og det er denne som gjør larvikitt til en av verdens mest attraktive natursteinstyper. Feltspatkrystallene inneholder mikroskopiske lameller av plagioklasfeltspat og kalifeltspat i veksling. Det velkjente fargespillet er en optisk effekt, kalt schiller-effekt, som oppstår når lys brytes i disse krystallene. Utenom feltspaten, som er grovkornet, inneholder bergarten noen prosent av andre, hovedsaklig mørke mineraler som er fin- til middelskornige. Det kan også forekomme omvandlingsmineraler (dannet senere). Disse er svært finkornige.
Tvedalstypen har opptil 3 cm store feltspatkrystaller. Disse er stort sett parallelt orientert og gir larvikittypen en ganske tydelig og god kløv (letteste splitteretning og plan hvor fargespillet kommer best fram). Innen forekomsten heller kløven/fargeplanet rundt 80 grader mot nord.
Tvedalstypen danner relativt høye åspartier i terrenget og på disse høydene er det ofte flere småtopper. Det er i åsene/forhøyningene det er størst sannsynlighet for å finne fjell som er massivt og "helt" nok til at det er mulig å ta ut kommersielle blokker. Forsenkninger fører mer oppsprukket fjell. Selv i et parti med "helt" fjell, relativt sett, er utnyttelsesgraden i Tvedalstypen likevel lav, oftest mindre enn 10 %. Dette har sammenheng med innslag av både forskjellige typer urenheter og sprekker; begge deler minker tilgangen på hele, feilfrie emner til blokk. Omvandlet larvikitt forekommer i partier, og slike partier er av redusert verdi pga. fargeendring (bleket, grønnlig eller rødlig) og ofte reduksjon eller "oppspisning" av fargespillet. Torstein-forekomsten inneholder partier med hyppig innhold av pegmatittårer, ganger, hvite stikk og bleket larvikitt. Det antas at dette er en viktig årsak til at forekomsten ikke drives i dag. I likhet med Tvedalen-forekomsten er oppsprekningsgraden høy og dagfjellsonen spesielt rammet. Her, i de øverste 10-20 m, finnes i tillegg ofte tynne, parallelle sprekker parallelt med fargeplanet, kalt "åpen kløv". Fenomenet antas å skyldes spenningsavlastning i fjellet langs terrengoverflaten, og er særlig vanlig i de "sprøeste" (minst porøse) larvikittypene.
Potensiale: Torstein inneholder en svært attraktiv larvikittype, men forekomsten er ikke så økonomisk interessant som Tvedalen, fordi mer av steinen i Torstein er kvalitetsforringet. Arealet er imidlertid stort og det er viktig å påpeke at deler av Torstein kan utgjøre en verdifull ressurs.
|