|
Bergarten er en porfyrisk granodioritt og tilhører Andalshattgranitten. Den utgjør store deler av fjellområdet øst for riksveg 17 på strekningen Anndalsvåg - Forvik i Vevelstad. Grensen mellom granodioritt og metasedimenter vest for denne går i overgangen mellom flatland og fjellskråningen fra Høyholm til Forvik. Syd for denne strekningen finnes granodioritt helt ned til sjøen.
Terrenget stiger bratt opp fra kysten, og det er de lavere deler av fjellskråningen og småkoller nær vei som vil komme i betraktning som potensielle natursteinsforekomster, i tillegg til utnyttbare, store rasblokker. Løsmasseoverdekningen på granodioritten er ubetydelig, og i de fleste aktuelle områder er løsmasser så godt som fraværende.
Granodioritten er hvit med sorte striper (biotitt). Hovedmineraler er plagioklas feltspat (60%), biotitt (20%) og kvarts (15%). Ertsmineraler er nærmest fraværende. De hvite feltspatkrystallene kan være opptil 5 cm store, mens kornstørrelsen for øvrig er under 1cm.
Granodioritten har en markert mineralorientering som defineres av 1) orienterte fenokrystaller, 2) elongerte kvartsaggregater og 3) orientering av biotitt. Orienteringen medfører at granodioritten får ulikt utseende avhengig av hvilken retning den sages; vinkelrett kommer den svakt båndete, porfyrittiske teksturen fram, mens prallellsnitt gir et mer utflytende utseende. I natursteinssammenheng er trolig første snitt mest interessant som visflate. Strøket til mineralorienteringen er omtrentlig parallell med kystlinjen/fjellskrenten - dvs. NNV-SSØ i syd ved Anddalsvågen og NØ-SV i nord ved Forvik. Den faller steilt mot øst, varierende mellom 50 og 80 grader. Mineralorienteringen definerer også hovedkløven i bergarten; dvs. den retningen granodioritten er lettest å splitte.
Generelt er ensartetheten i området god, dvs. at granodioritten varierer lite i utseende. Mest vesentlig er noe variasjon i innholdet av fenokrystaller; granodioritten virker "gråere" der hvor fenokrystallene er mer spredt. De gråeste partiene synes å være nær kontakten mot metasedimenter. Gjennomsnittlig størelse på fenokrystallene varierer også noe fra område til område. Årer og ganger (spesielt applittårer) finnes i hele området, men i begrenset grad. Det er lite sannsynlig at dette vil virke begrensende på brytning. Inneslutninger i granodioritten kan deles i tre typer: den første er store fragmenter av omkringliggende bergarter som har blitt revet løs og fraktet med smelten. De største er merket av på det geologiske kartet. Den andre typen er mindre fragmenter (xenolitter) av samme type, varierende i størrelse fra 10 cm. og oppover. Disse finnes spesielt nær de store inneslutningene og nær granodiorittens yttergrense, men fortrinnsvis som lokale ansamlinger. Den tredje typen er mest utbredt; dette er linseformete biotittrike inneslutninger på størrelse med et egg.
Benkningen i granodioritter følger ideelt sett terrengoverflaten. I området er det typisk at i soner der terrenget faller jevnt mot sjøen er benkningen regelmessig og parallell, ofte med flere meters avstand mellom åpne sprekker. Fallvinkelen følger terrenget og er stort sett mellom 20 og 30 grader. Dette kan være noe i bratteste laget for effektiv drift, siden det kan være problematisk å drive på store pallhøyder (en blir henvist til å følge benkene). I områder hvor terrenget er mer uregelmessig (småkollet) virker benkningen også uregelmessig, og kan være vanskelig å utnytte fullt ut under brytning.
Granodioritten i Vevelstad vil i det internasjonale markedet møte stor konkurranse fra andre steintyper, og blokkpris må derfor forventes å være lav til middels.
|
