|
Historikk:
Sulfidmineraliseringene i Vaddas ble oppdaget like før århundreskiftet. Vaddas-malmen er første gang rapportert i 1896, og dette var innledningen til den første skjerpeperioden i feltet fra 1896 til 1900, i regi av lokale skjerpere.
I 1900 ble det dannet et gruveselskap - "Oxfjorddalen Copper Mining Company Ltd." - med engelsk kapital, som forsøkte å starte gruvedrift i Vaddas. Etter mislykkede forsøk ble imidlertid rettighetene til drift i Vaddas overtatt av A/S Sulitjelma Gruber i 1906, og undersøkelsesarbeidene i feltet ble drevet temmelig intenst fram mot 1910.
I 1914 ble A/S Vaddas Gruver stiftet, et selskap hvor hovedaksjonæren var A/S Sulitjelma Gruber. Konsesjon for drift i Vaddas for 60 år ble gitt dette selskap i 1916. Det ble gjort store undersøkelsesarbeider i form av stolldrift, hovedsakelig på selve Vaddas-forekomsten fram til, fram til 1920.
En oppgave viser at det fra 1906-28 ble brukt 2.7 mill.kr. til undersøkelsesarbeider i feltet.
Før 1920-tallet knyttet det seg vanskeligheter til oppkonsentreringen av kobber fra Vaddasmalmen, som er så finfordelt at det ikke kan skilles ved håndskeiding eller vasking. De første flotasjonsforsøk med Vaddasmalm ble gjort i 1929, og de må betegnes som meget vellykket.
Fra 1920 og utover til 1950-tallet ble det gjort kun ubetydelige undersøkelsesarbeider i feltet. Rettighetene ble imidlertid holdt ved like av A/S Sulitjelma Gruber i navnet til A/S Vaddas Gruver.
Som et ledd i "Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge" ble det så i 1950 besluttet av Stortinget at forekomstene i Vaddasfeltet skulle undersøkes med midler fra statsbudsjettet. Rettighetene som tilhørte A/S Vaddas Gruver ved A/S Sulitjelma Gruber ble håndgitt staten, og den første bevilgningen på statsbudsjettet ble gitt i 1951. Det ble besluttet at undersøkelsene i feltet skulle utføres av det statlige gruveselskapet, A/S Norsk Bergverk.
De drev undersøkelser i Vaddas fra 1952 til 57, og det ble gjort omfattende undersøkelsesarbeider med stoll- og stigortdrift, og geofysiske målinger og diamantboring i feltet, samt flotasjonsforsøk av Vaddasmalm. Totalt ble det i perioden 1952-57 brukt 9.5 mill. kr. bevilget over statsbudsjettet.
I perioden 1962-64 ble det i NGU`s regi foretatt geologisk kartlegging og bekkesedimentprøvetaking i feltet, og i 1968 ble det gjort flotasjonsforsøk med malm fra Rieppe, spesielt med tanke på sinkflotasjon.
A/S Bleikvassli Gruber fikk i perioden 1968-72 bruke statens rettigheter til å undersøke Vaddas-Rieppe-feltet, og utførte geofysiske målinger, diamantboring og geologisk kartlegging.
Dette arbeidet er utførlig beskrevet av Lindahl (1974) i hans dr.-avhandling fra Vaddas-Rieppe-feltet.
Øvre Lankavarre mineralisering ble anmeldt første gang i 1904, skjerpet i 1906 og i 1910 ble det drevet to skjæringer.
Forekomsten ligger i en bratt fjellside like ovenfor Nedre Lankavarre mineralisering, stratigrafisk ca. 150 m over, i en høyde av 1050 m.o.h. Den er omtrent i samme stilling i litostratigrafien som Stoll I-forekomsten i Grytlia, i den "kontaktmetamorfe" serien, som her er markert båndete, sannsynligvis sedimentære bergarter (bl.a. kvartsitter) og amfibolitter. Bergartene er mindre påvirket av Vaddasgaisa-gabbroen enn lenger nord. Mineraliseringen er hovedsaklig konkordant skifrene, og faller ca. 30°inn under fjellet mot VNV.
Utgående av massiv malm er temmelig kort, ca. 60 m, og svake rustsoner synes å dø ut temmelig fort både mot nord og sør. Malmen er temmelig uregelmessig, med stor variasjon i mektighet. Den varierer mellom 1-3 m total mektighet (massiv malm og i deler som impregnasjoner). Lokalt kan malmen være diskordant med sidesteinen.
Malmen er hovedsaklig en magnetkismalm, men stedvis forekommer en god del svovelkis. Delvis kan malmen være en impregnasjonsmalm, også da med magnetkis som hovedmineral. Utenom de nevnte mineraler finnes det også varierende mengder kobberkis og sinkblende. Forekomsten er temmelig Cu-rik (anslagsvis 2-3 %) og Zn-innholdet ligger noe over 1 %.
Cd-innholdet i malmen er langt lavere enn for de andre forekomstene lenger nord, og Cd-innholdet i sinkblenden er relativt lavt (0.13 %). Edelmetallinnholdet er også lavere enn for de andre forekomstene i feltet. |
