|
Ordinær drift foregår kun ett sted i forekomsten, i Sagåsen (kalt Strandåsen på 1:50 000-kartet). Bruddet drives av Blue Pearl AS og ligger i sørvesthellinga av åsen. Man gjør uttak på dypt nivå; dette er eneste larvikittbrudd hvor kran benyttes. Brudd fins også i øvre og nordlige del av åsen, men disse er nedlagt. I Hallingsås, nordøst i forekomsten mellom Langvannet og Barlindås, er det et brudd som har vært drevet i 2-3 år, men er under avvikling. Både denne og åsryggen rett vestenfor har de senere år vært undersøkt og dels forsøkt drevet av Blue Pearl AS, men steinen anses ikke å være av god nok kvalitet. Et brudd hvor det er tatt ut betydelige mengder stein er i Karikleivås, noen hundre meter nord for Sagåsen-bruddet. Bruddet er utdrevet og ble nedlagt i ca. 2000. Det ble drevet av Blue Pearl AS. Karikleivås-bruddet utmerket seg tidlig pga. omfattende bruk av diamantwiresaging, det har nesten bare glatte, sagde flater. Østre del av Auen-forekomsten bærer mange spor etter drift eller forsøk på dette. Det fins flere små nedlagte brudd mellom Sagåsen, Auen og Bua. Blant annet drev T.I. Syenitt AS et brudd i Bløytveiåsen i ca. 5 år. Dette ble nedlagt i 2002. Vestlige del av forekomsten kan være vanskeligere å få utnyttet til steindrift, fordi området fra strandsonen og et godt stykke østover ønskes benyttet til rekreasjon og friluftsliv. Firmaet Johs. Nilsen & Co AS har rettigheter innen deler av dette arealet.
Auen tilhører det store dypbergartskomplekset av larvikitter som omgir Larvik. Forekomsten består av Tvedalstypen larvikitt; økonomisk sett en av Norges klart viktigste natursteinstyper og pr. i dag den viktigste av larvikittypene. Denne typen utgjør en sone som brer seg ca. øst-vest i bue fra Barlindåsen/Auen og østover via Tvedalen mot sørlige del av Farrisvann. Tvedalstypen har grå til lys grå egenfarge og er en såkalt lys larvikittype. Fargespillet er dominert av blått, har god til meget kraftig intensitet og opptrer ganske tett. Både i nord og syd grenser Tvedalstypen mot Bassebutypen larvikitt. Denne er noe mindre blå i fargespillet (fargespill i lyseblått og sølv/bronse) og har normalt en svakere intensitet enn Tvedalstypen. Larvikittenes fargespill overlever selv betydelig forvitring, og er et sentralt, diagnostisk trekk under kartlegging av ulike typer.
Larvikitt består i hovedsak av mineralet feltspat. Feltspaten er av en unik variant og det er denne som gjør larvikitt til en av verdens mest attraktive natursteinstyper. Feltspatkrystallene inneholder mikroskopiske lameller av plagioklasfeltspat og kalifeltspat i veksling. Det velkjente fargespillet er en optisk effekt, kalt schiller-effekt, som oppstår når lys brytes i disse krystallene. Utenom feltspaten, som er grovkornet, inneholder bergarten noen prosent av andre, hovedsaklig mørke mineraler som er fin- til middelskornige. Det kan også forekomme omvandlingsmineraler (dannet senere). Disse er svært finkornige.
Tvedalstypen har opptil 3 cm store feltspatkrystaller. Disse er stort sett parallelt orientert og gir larvikittypen en ganske tydelig og god kløv (letteste splitteretning og plan hvor fargespillet kommer best fram). Innen forekomsten heller kløven/fargeplanet rundt 60-70 grader mot nordøst.
Forekomsten har en middels bra homogenitet. Intensiteten til fargespillet kan veksle fra god til meget kraftig over korte avstander. Et brudd vil vanligvis ha kun deler av produksjonen i absolutt toppkvalitet.
Tvedalstypen danner relativt høye åspartier i terrenget og på disse høydene er det ofte flere småtopper. Det er i åsene/forhøyningene det er størst sannsynlighet for å finne fjell som er massivt og "helt" nok til at det er mulig å ta ut kommersielle blokker. Forsenkninger fører mer oppsprukket fjell. Selv i et parti med "helt" fjell, relativt sett, er utnyttelsesgraden i Tvedalstypen likevel lav, oftest mindre enn 10 %. Dette har sammenheng med innslag av pegmatittårer, ganger, omvandlet stein, hvite stikk og oppsprekning - dvs. urenheter i fjellet som minker tilgangen på hele, feilfrie emner til blokk. Omvandlede partier er av redusert verdi pga. fargeendring (bleket, grønnlig eller rødlig) og ofte reduksjon eller "oppspisning" av fargespillet. I dagfjellsonen (øverste 10-20 m) kan det i tillegg forekomme tynne, parallelle sprekker parallelt med fargeplanet, kalt "åpen kløv". Fenomenet antas å skyldes spenningsavlastning i fjellet langs terrengoverflaten, og er særlig vanlig i de "sprøeste" (minst porøse) larvikittypene.
Potensiale: Den svært attraktive og lønnsomme larvikittypen og de store reservene gjør Auen til en forekomst av stor verdi og viktighet. Potensialet kan være mindre i vestligste del av forekomsten pga. interessekonflikter ang. bruken av området.
2016: ingen aktiv drift i området.
|
