|
Kobberforekomstene i Alta-Kvænangenvinduet har vært kjent svært lenge. Moberg (1968) refererer en beretning fra 1690 som antyder kobbermalm i Kåfjord. Sommeren 1825 ble de nåværende Kåfjord-forekomstene funnet av engelske interessenter.
Det første kjente malmfunn i Kvænangen gjelder den såkalte Gamlegruva eller E-gruva. Den ble funnet av samene i 1829, og i 1831 gikk det første hestelass med malm til smelteverket i Kåfjord i Alta (Trøften 1964).
Brytning av noen av de små, men rike kobberforekomstene i Bergmarkfeltet tok til i 1830-40 og fortsatte i første omgang fram til 1878, da driften ble innstilt både i Kvænangen og i Kåfjord. De første forekomstene som ble funnet var trolig Edvards gruve, Gamle gruve (E-gruven) og Bergmark gruve (Vik 1985).
I slutten av 1830-årene hadde man tatt ut endel kobbermalm, og i 1840 begynte drift i liten skala. En oppsynsmann og 2-3 gruvearbeidere var ansatt. I 1843 ble Carl Oscar Bergmark ansatt som arbeidsleder. Folketellingen fra 1845 for Kvænangen angir at 18 mann var klassifisert som værksarbeidere. Arbeidsstokken økte fram til 1863, da antall ansatte var 98 (Antonsen 1976).
Malmen ble fraktet til Kåfjord for smelting. Transporten skjedde med båt fra Kjækan. Ett forsøk ble gjort med hestetransport over fjellet. Kåfjordverket hadde hele tiden store interesser i driften, men først fra 1857 ble de to selskapene slått sammen til ett: "The Alten and Kvænangen Mining Association".
Mengden av malm var liten, selv under datidens forhold, og først i begyndelsen av 1860-årene kom den over 450 tonn malm pr. år. Kobbergehalten var svært høy, i 1884 8 %, 1851 9.39 %, 1854 og 1855 10 %, 1857 11 % og 1859 9.59 %. Siden falt gehalten til ca. 5 % i 1864, 1867 og 1874, mens produksjonen økte (Antonsen 1976).
En oppsummering av produksjonen i Kvænangen synes å gi 6800 tonn malm med et gjennomsnittlig kobberinnhold på 7.4 % (Moberg 1968).
Etter driftsoppholdet fra 1878 ble det ny drift i Kvænangen i 1896, etterat konsul N. Person (senere eier av A/S Sulitjelma Gruber) hadde overtatt Kåfjord Gruver. Bergmester A. S. Bachke anbefalte i sin rapport fra 20/9 1896 ikke å starte drift i Kvænangen, men så skjedde. Undersøkelsene i Kvænangen ble stoppet allerede i 1898 da en først ville ha klarhet i om driften i Kåfjord kunne bære seg. Undersøkelsene ble imidlertid tatt opp igjen i stor stil 1902, og i 1904 arbeidet 50-60 mann i Kvænangen. Man bygde vei fra Badderen til gruvene og telefonlinje ble også reist. Produksjonen var i 1904 433 tonn kobbermalm med gehalt på 8 % og 1820 tonn vaskemalm med 2 % Cu og dessuten 76 tonn svovelkis (Bull 1972).
I 1908 ble driften i Kåfjord gruver innstilt for godt, og siden har det heller ikke vært gruveaktivitet i Bergmarkfeltet, bortsett fra i 1909 da det ble drevet undersøkelsesarbeid i Magnus gruve i 2 måneder. I Bergmarkfeltet er det samlet brutt 15-18 000 tonn malm med et kobberinnhold på ca. 1000 tonn (Poulsen 1964).
I 1915 utførte Zenzen (1916) geologisk kartlegging i den vestlige delen av Alta-Kvænangenvinduet på oppdrag for Sulitjelma Aktiebolag, med bl.a. detaljkartlegging av de enkelte gruveområder.
I årene før den andre verdenskrig satt direktør Worm H. Lund med rettighetene i feltet, og endel av området ble undersøkt med elektriske målinger (bergarkivrapport nr. 902).
Geologisk kartlegging, geofysiske målinger og bekkesedimentprøvetaking over Bergmarkantiklinalen ble utført av NGU i 1960-62. Bull (1972) har beskrevet noen av mineraliseringene i en diplomoppgave ved NTH. Sen og Hegrum kartla samtidig (1971) hele antiklinalen. I samme tidsrom (1971-73) ble det også diamantboret ved Kisgangen og Cedar av A/S Bleikvassli Gruver og utført et omfattende prospekteringsarbeid av A/S Sulitjelma Gruber i samarbeid med Orkla Industrier A/S, som bl.a. omfattet en geokjemisk bekkesedimentundersøkelse av hele den vestlige delen av Alta-Kvænangenvinduet. Vinduet er også dekket med geofysiske målinger fra helikopter av NGU, og kartlagt i 1971-75 av Gautier på oppdrag for A/S Sulitjelma Gruber.
Vik (1985) arbeidet med mineraliseringene i feltet i 1979-83 i forbindelse med Undersøkelse av Statens Bergrettigheter og senere doktoravhandling ved NTH.
NGU utførte geofysiske målinger (CP, VLF og Mag.) mellom Cedars gruve og Kisgangvatnet i 1979, med tilleggsmålinger i 1980 (Dalsegg i Vik 1982).
Kobberforekomstene i Alta-Kvænangenvinduet har vært kjent svært lenge. Moberg (1968) refererer en beretning fra 1690 som antyder kobbermalm i Kåfjord. Sommeren 1825 ble de nåværende Kåfjord-forekomstene funnet av engelske interessenter.
Det første kjente malmfunn i Kvænangen gjelder den såkalte Gamlegruva eller E-gruva. Den ble funnet av samene i 1829, og i 1831 gikk det første hestelass med malm til smelteverket i Kåfjord i Alta (Trøften 1964).
Brytning av noen av de små, men rike kobberforekomstene i Bergmarkfeltet tok til i 1830-40 og fortsatte i første omgang fram til 1878, da driften ble innstilt både i Kvænangen og i Kåfjord. De første forekomstene som ble funnet var trolig Edvards gruve, Gamle gruve (E-gruven) og Bergmark gruve (Vik 1985).
I slutten av 1830-årene hadde man tatt ut endel kobbermalm, og i 1840 begynte drift i liten skala. En oppsynsmann og 2-3 gruvearbeidere var ansatt. I 1843 ble Carl Oscar Bergmark ansatt som arbeidsleder. Folketellingen fra 1845 for Kvænangen angir at 18 mann var klassifisert som værksarbeidere. Arbeidsstokken økte fram til 1863, da antall ansatte var 98 (Antonsen 1976).
Malmen ble fraktet til Kåfjord for smelting. Transporten skjedde med båt fra Kjækan. Ett forsøk ble gjort med hestetransport over fjellet. Kåfjordverket hadde hele tiden store interesser i driften, men først fra 1857 ble de to selskapene slått sammen til ett: "The Alten and Kvænangen Mining Association".
Mengden av malm var liten, selv under datidens forhold, og først i begyndelsen av 1860-årene kom den over 450 tonn malm pr. år. Kobbergehalten var svært høy, i 1884 8 %, 1851 9.39 %, 1854 og 1855 10 %, 1857 11 % og 1859 9.59 %. Siden falt gehalten til ca. 5 % i 1864, 1867 og 1874, mens produksjonen økte (Antonsen 1976).
En oppsummering av produksjonen i Kvænangen synes å gi 6800 tonn malm med et gjennomsnittlig kobberinnhold på 7.4 % (Moberg 1968).
Etter driftsoppholdet fra 1878 ble det ny drift i Kvænangen i 1896, etterat konsul N. Person (senere eier av A/S Sulitjelma Gruber) hadde overtatt Kåfjord Gruver. Bergmester A. S. Bachke anbefalte i sin rapport fra 20/9 1896 ikke å starte drift i Kvænangen, men så skjedde. Undersøkelsene i Kvænangen ble stoppet allerede i 1898 da en først ville ha klarhet i om driften i Kåfjord kunne bære seg. Undersøkelsene ble imidlertid tatt opp igjen i stor stil 1902, og i 1904 arbeidet 50-60 mann i Kvænangen. Man bygde vei fra Badderen til gruvene og telefonlinje ble også reist. Produksjonen var i 1904 433 tonn kobbermalm med gehalt på 8 % og 1820 tonn vaskemalm med 2 % Cu og dessuten 76 tonn svovelkis (Bull 1972).
I 1908 ble driften i Kåfjord gruver innstilt for godt, og siden har det heller ikke vært gruveaktivitet i Bergmarkfeltet, bortsett fra i 1909 da det ble drevet undersøkelsesarbeid i Magnus gruve i 2 måneder. I Bergmarkfeltet er det samlet brutt 15-18 000 tonn malm med et kobberinnhold på ca. 1000 tonn (Poulsen 1964).
I 1915 utførte Zenzen (1916) geologisk kartlegging i den vestlige delen av Alta-Kvænangenvinduet på oppdrag for Sulitjelma Aktiebolag, med bl.a. detaljkartlegging av de enkelte gruveområder.
I årene før den andre verdenskrig satt direktør Worm H. Lund med rettighetene i feltet, og endel av området ble undersøkt med elektriske målinger (bergarkivrapport nr. 902).
Geologisk kartlegging, geofysiske målinger og bekkesedimentprøvetaking over Bergmarkantiklinalen ble utført av NGU i 1960-62. Bull (1972) har beskrevet noen av mineraliseringene i en diplomoppgave ved NTH. Sen og Hegrum kartla samtidig (1971) hele antiklinalen. I samme tidsrom (1971-73) ble det også diamantboret ved Kisgangen og Cedar av A/S Bleikvassli Gruver og utført et omfattende prospekteringsarbeid av A/S Sulitjelma Gruber i samarbeid med Orkla Industrier A/S, som bl.a. omfattet en geokjemisk bekkesedimentundersøkelse av hele den vestlige delen av Alta-Kvænangenvinduet. Vinduet er også dekket med geofysiske målinger fra helikopter av NGU, og kartlagt i 1971-75 av Gautier på oppdrag for A/S Sulitjelma Gruber.
Vik (1985) arbeidet med mineraliseringene i feltet i 1979-83 i forbindelse med Undersøkelse av Statens Bergrettigheter og senere doktoravhandling ved NTH.
NGU utførte geofysiske målinger (CP, VLF og Mag.) mellom Cedars gruve og Kisgangvatnet i 1979, med tilleggsmålinger i 1980 (Dalsegg i Vik 1982).
Mineraliseringen er fulgt med flere røsker fra F-gruva og NNØ-over, og danner et bortimot 500 m langt gangsystem som skjærer på skrått over en metagabbro-lagergang, nord for Gamlegruva.
Gangens umiddelbare sideberg er grovkornet albitt-karbonatomvandlet metagabbro, men hele metagabbroenheten i dette området ser ut til å bestå av biotittomvandlet bergart, gjennomvevd av albitt-karbonatomvandling. Kontakten mellom gang og sidestein er skarp, mot vest er den definert av en glideflate med bevegelsesretning langs fallet.
Gangmassen består av grovkornet dolomitt og kvarts. Kvartsinnholdet varierer, der det er mye kvarts kan bergarten se nesten breksjert ut , med kvartsårer på kryss og tvers. Noe jaspis opptrer som mindre, uregelmessige klumper. Kobberkis og magnetitt opptrer som impregnasjon i gangen, kobberkis også på tynne stikk og årer. Magnetitt opptrer i cm-store klumper og som finkornet disseminasjon. Hematitt finnes som mindre flak på glidespeil. Kobberkisen kan ha inneslutninger av idiomorf magnetitt og hematitt, og inneholde litt xenomorf svovelkis (Vik 1985).
Skjerpene fra nord mot sør:
Hovedskjerpet ligger på en rygg og er gjenfylt (100 m3 tipp). Prøve 03 av kvarts-dolomittgang med magnetitt-kobberkis-disseminasjon.
Skjerp 1, 50 m mot sør langs ryggen, er også gjenfylt (20 m3 tipp). Prøve 02 er lik 03, men med litt hematitt.
Skjerp 2 ligger 45 m nord for et lite vann og er et gjenfylt skjerp (5 m3 tipp). Prøve 01 av kvarts-dolomitt-jaspisgang med kobberkisårer.
Skjerp 3: Lite skjerp i SV-enden av samme vann.
|