|
H.P. Geis (1967):
Forekomsten ble befart av ingeniør Efjestad og ingeniør Stadheim, senest i 1955 av direktør Øverlie. Det viste seg at man her har en rekke enkeltforekomster som er knyttet til klumper av basiske bergarter i en lysere gneisbergart. De enkelte forekornster blir kalt Persdalshaugen, Dyttinghaugen, Håheia, Halsekubben og Grovskaret samt Store Kleppen. Den betydeligste av forekomstene er Halsekubben hvor det på en 50 m lang strekning vises en del malm. To steder i denne forekomst er det utført litt skjerpearbeide. Disse punkter har en innbyrdes avstand på ca. 25 m. Malmen på disse to steder var små malmstriper med 2-3" tykkelse i glimmerskifer. Mektigheten av denne forholdsvis gode malm var opptil 5-6 m, men utenom dette.hadde man et impregnasjonsområde med mektighet opptil 10? 15 m og lengde ca. 70 m. Denne impregnasjonsmalm var meget fattig. Ved Dyttinghaugen besto malmen nesten utelukkende av ilmenitt i små klumper. Malmen består av magnetitt, ilmenitt, kloritt og antofylittlignende hornblende samt spor av kis. Granat forekornmer enkelte steder. De enkelte forekomstene ser ut til å være av meget begrenset utstrekning.
Efjestad oppgir følgende analyser:
Cote 25, Dyttinghaugane :
45.46% Fe, 12.75% TiO2, 0.27% V, 0.97% Cr.
Cote 40, Håheia :
33.33% Fe, 9.47% TiO2, 0.28% V, 1.02% Cr.
Gang i fortsettelsen av Dyttinghaugane :
36.51% Fe, 9.98% TiO2, 0.28% V, 0.64% Cr.
Cote 120, Halsekubben
51.39% Fe, 8.21% TiO2, 0.32% C, 1.54% Cr.
Cote 55, like overfor gården Sellevold:
37.50% Fe, 9.73% TiO2, 0.27% V, 0.62% Cr.
|
