|
Fossum Jernverk
(kilde: A.O. Larsen, 1993)
Jernverksdriften i Fossum ble startet i 1543 av den tyske bergmesteren Hans Glaser etter at han i 1538 fant jernmalm i området nord for Skien. "…. særdeles god og rikholdig malm og beliggende ½ mil fra Skien. Gangen er ½ lagter bred, 150 lagter lang og kan forsyne 3 hammere." (1 lagte = ca. 2 meter). Dette var Glasers beskrivelse av jernmalmåren han fant i 1538 til kongen Kristian III. Dette ble Glasergruva, som regnes som landets eldste jerngruve.
Det ble bygget opp en jernhammer, et pukkverk og en mølle ved elva ved Fossum. I de første årene ble jernverksdriften direkte finansiert av kongen, men seinere fikk privatpersoner mulighet til å drive verket mot en ytelse til kongen. Fram til slutten av 1560-årene var det to private drivere, begge med navnet Hammersmed. Deretter var driften sannsynligvis innstilt til 1573 da ny drift ble forsøkt. Men det var dårlige tider for verket i de påfølgende 50 årene, med lite eller ingen drift i perioder.
Sølvfunnet på Kongsberg i 1623 førte til ny giv i norsk bergverksdrift. I 1624 startet Johan Post fra København og Herman Krefting fra Bremen Jernkompaniet. De introduserte masovnteknikken på Fossum, noe som førte til økt effektivitet og ikke minst at jernet nå kunne støpes, ikke bare smis. Krigshandlingene i Europa på denne tiden (spesielt 30-årskrigen) førte til stor produksjon av kanoner, kanonkuler, stangjern og ovner.
Jernkompaniet ble oppløst i 1635, og etter det var det en rekke eiere fram til 1734. I 1655 ble det funnet jernmalm på Fen ved Ulefoss, noe som sikret verket en mer stabil malmtilgang. Senere ble det også fraktet malm fra gruvene ved Arendal og fra Langøya ved Kragerø. Det var vanskelig med malmtilgangen fra Fossumskogene, fordi malmgangene var smale og små og man derfor måtte drive mange gruver samtidig, spredt over et stort område.
I 1734 ble verket kjøpt av et kompaniskap bestående av kanselliråd Herman Leopoldus og hans svogere Carl, Wilhelm og Peter Deichmann. I 1739 ble Herman Leopoldus eneeier og ble da adlet under navnet Løvenskiold. I 1783 rapporteres det at verket hadde en masovn, to dobbelte stangjernhammere, en spiker- og boltehammer, et pukkverk, en stampemølle, to melmøller og 6 sager. Utover det hadde verket 40 gruver der man tok ut jernmalm, 60 skoger som skaffet tømmer til kull og sager og 9 dammer for å blant annet å fløte tømmer. Produksjonen var på 575 tonn støpegods og 340 tonn stangjern.
Fossum jernverk var så i familien Løvenskiolds eie inntil det ble endelig nedlagt i 1867 etter 324 års drift. De norske jernverkene ble gradvis nedlagt på slutten av 1800-tallet, på grunn av konkurranse fra andre steder i Europa der man hadde gått over til Bessemerprosessen. Den tok fordelen av at man brukte steinkull isteden for trekull, og at det ikke tok mer enn ca. 25 minutter å smelte metallet.
Store skogområder som innbefatter de viktigste gruvene er fremdeles i Løvenskiolds eie. Gruveområdet har en størrelse på om lag 20 x 10 km, fra Nisterud i nord til Farelva i sør og fra Norsjø i vest til Falkumelva og Bøelva i øst. Det finnes hundrevis av gruver og skjerp i området, men en god del av de sørligste er forsvunnet på grunn av boligbygging, spesielt i Gulsetområdet. I 1970-årene foretok Bergvesenet en systematisk gjenfylling av gruver i området fra Gulset til Ulvsvann. Dette medførte at også mange gruver gikk tapt bl.a. Kulpegruven, Århusgruven, Schakalegruven, St. Ole, Langgangen, Sandgruven, Riser gruve og Ambrokken.
Glasergruva er en av de største i området og var den første til å bli satt i drift. I sørvest er det en fyrsatt stoll som kan følges vel 50 m innover i fjellet før den er stengt av et ras under en stor dagstrosse oppe i åsen. Videre mot NV er det en rekke dype skjæringer og gruva kan følges mer enn 250 m over åsen.
Når det gjelder volum er Breigangen den største og består av tre dype og vide sjakter fra dagen over en avstand på vel 40 m. Dybden skal være mer enn 45 m og i tillegg er det gjenraste stoller.
Andre store gruver og viktige gruver ligger rundt Brubergdalen. Lengst nederst i dalen ligger Østre og Vestre Bruberg gruver, mens lenger opp i dalen ligger Magneten eller Magnetkollen og Geita gruver, henholdsvis på nord- og sørsiden av Brubergdalen.
Koordinat for provinsen er satt ved stollen i Glasergruva, den første gruva i drift.
Forekomstene av jernmalm i Fossumskogene består av ganger med hovedsakelig magnetitt og kvarts. Disse er sannsynligvis permiske (ca. 250 mill. år?) og gjennomsetter prekambriske granitter. Gangene er vanligvis mellom 10 og 50 cm mektige, men varierer fra noen få millimeter til flere meter. De lengste gangene kan følges 2-3 km gjennom terrenget. Gangene sør for Ulvsvann har strøk hovedsakelig NNV-SSØ, mens gangene nord for Ulvsvann stryker mer NØ-SV. Det finnes også ganger som stryker i andre retninger, ofte NV-SØ. Men f.eks. Breigangen stryker Ø-V.
Av andre mineraler enn magnetitt og kvarts er det varierende mengder av flusspat, kalkspat, hedenbergitt, granat (andraditt), epidot, kloritt og pyritt. Lokalt finnes også Ilvaitt, helvin, ferroaktinolitt, palygorskitt og hematitt. Med unntak av hematitt er de sistnevnte mineralene stort sett funnet i Breigangen.
|
