|
Beliggenhet: N59.36383°, Ø8.40078°. På Sinnesheia, ca. 800 moh, midtveis mellom Vråvatn og Bandak. Umiddelbart nær skogsbilveien Ø for Ljosvatnet, omkring 3,5 km NNØ for gården Øvre Sinnes.
Geologiske forhold: Pegmatitten opptrer som en noe uregelmessig, liggende gang eller linse som utgjør dagoverflaten over et opptil 300 m bredt område som strekker seg omkring 800 m i nordøstlig retning. Området er stedvis overdekket av myr og skog. Pegmatitten viser et svakt fall mot SSØ. Mektigheten er mellom 10-15 m. Omgivende bergart er dels gneisgranitt, dels amfibolitt. Sinnes-forekomsten er kartlagt av Richter (1943).
Mineraler: Pegmatitten er generelt middelskornet, men viser lokal variasjon, fra meget finkornet, nærmest aplittisk, til grovkornet med kalifeltspatindivider opptil ½ m store. Kvartskjerner kan endog være større enn dette. Skriftgranitt er ikke vanlig.
Hovedmineralene i pegmatitten er kvarts og svakt rødlig til beige, sjeldnere hvit kalifeltspat. Det opptrer en del hvit plagioklas, alltid med mindre kornstørrelse enn kalifeltspaten, og sammen med kvarts som senere fylling mellom kalifeltspatindividene. Hvit albitt, dels som grovt utviklet cleavelanditt, dels som en sukkerkornet variant, opptrer enkelte steder i pegmatitten. Muskovitt er meget vanlig, men viser lokale variasjoner i hyppighet. Glimmeren opptrer som «bøker» opptil 20 cm i utstrekning, vanligvis mindre. Som en sjeldenhet er det observert fiolett fluoritt som klumper opptil 2-3 cm store og lys gul til blass grågrønn beryll som små klumper og dårlig utviklede krystaller.
Arbeid og historie: Bruddvirksomhet etter glimmer på Sinnesheia startet i august 1942. Forekomsten ligger svært langt fra offentlig vei. I begynnelsen foregikk transporten av glimmer med en tremeieslede gjennom terrenget og man rakk kun et lass og tilbake om dagen. Det ble snart satt i gang veiarbeid for å lette transporten. Derved kunne man foreta to turer pr. dag. Det ble bygd en taubane fra Kollmyr (550 moh) og ned til Midtbudokki (490 moh) hvorfra det gikk kjørevei ned til Vråvatn (245 moh). Ved Kollmyr ble det satt opp et motor- og lagerhus og nede ved Vråvatn et større
lagerhus for glimmer og kassefabrikasjon. Glimmeren ble fraktet til spalteriet på Dalen, som også mottok glimmer fra gruvene ved Klauvreid og Haukom.
Ved starten ble det i all hast satt opp en liten brakke på feltet. Denne ble senere brukt som stall. Etterpå ble det reist en seksmannsbrakke, og før jul 1942 kom Storbrakka opp. Den var på 22x11 m med flere mannskapsrom langs en gang, vaskerom, spiserom, kjøkken og rom for de to kokkene som var stasjonert på stedet. Det ble satt opp en vedbod og en utedo. Kompressorhus og smie ble satt opp i utkanten av feltet. I gruva var det som regel tre arbeidslag, hvert lag på 4-5 mann med bas og 3-5 bormaskiner. På det meste var det 20-30 mann i arbeid på feltet. I begynnelsen var det håndboring, men ganske snart fikk man installert en kompressor som man imidlertid hadde store problemer med å få i regelmessig drift (Hummel 1944e). Feltet ligger vesentlig på en naken åsrygg, og for å kunne drive vinterarbeid i ly for været ble det åpnet stolldrift på et par steder i forekomsten. Timelønna var opptil 2 kroner for bas og smed, og 10-20 øre mindre for de andre. Sanden (1990), som selv arbeidet ved gruva, ga en utførlig beskrivelse av glimmerdriften.
Hummel (1945) opplyste at glimmerføringen i forekomsten har vært ujevn. Den beste kvaliteten lå i den øvre delen av gangen ned til 3-4 m. På større dyp ble gangen mer grovkornet og glimmeren derved større, men samtidig av dårligere kvalitet, såkalt «fiskeben». Derfor måtte man ty til flåsprengning og spre driften til mange skjæringer. Glimmergruven ble drevet fram til utgangen av april 1945. Samlet produksjon var 98 100 kg glimmer (Poulsen 1967).
På høsten 1945 ble alle bygningene solgt og revet. Storbrakka ble solgt for kr. 3000, revet og transportert vekk. Det ble sagt at den inneholdt nok materialer til tre nye våningshus (Sanden 1990).
|
