|
Møllegruva har iallefall vært i drift på glimmer under andre verdenskrig. (Hummel 1945)
Beliggenhet: N58.86206°, Ø9.47792° (Skåtøygruva), N58.86179°, Ø9.47764° (Møllegruva). Bruddene er på Kalvenes, umiddelbart V for Kirkebrygga, ca. 375 m NNØ for Skåtøy kirke.
Geologiske forhold: En 10-20 m mektig pegmatittgang som strekker seg ca. 400 m med retning ØNØ-VSV fra Kirkebrygga og følger strøket og fallet (10°-20° mot N) til omgivende gneis. Gangen fortsetter også ca. 400 m østover fra østsiden av Kirkebukta (Andersen 1931, s. 46).
Mineraler: Pegmatitten er for en stor del relativt finkornet, til dels skriftgranitt, men har grovkornete områder, og det er her bruddene er anlagt. Det opptrer meterstore individer av kalifeltspat og plagioklas i kvarts. Biotitt og muskovitt er vanlig, også som sammenvoksinger. Større «bøker» av muskovitt opptrer fortrinnsvis i grensesonen mot sideberget. Det er rikelig med turmalin, til dels i store og velutviklede krystaller.
Arbeid og historie: Feltspatdriften på Kalvenes har foregått i to nærstående brudd i samme pegmatittgang innenfor en avstand av 70-80 m fra sjøen, Skåtøygruva nær sjøen og Møllegruva umiddelbart vestenfor og høyere i terrenget.. Driften ble muligens startet i forbindelse med opprettelsen av Kragerø Feltspatmølle på stedet i 1899. Aksjekapitalen var satt til kr. 50 000 fordelt på 50 aksjer á kr. 1000. Den første bestyrer var Anders Evensen, som hadde god erfaring fra feltspatdrift. Den tre-etasjes hvitmalte hovedbygningen med en maskinbygning av rød teglstein ved siden av lå like ved sjøen. I møllebruket arbeidet 5-6 mann.
Etter noen år med vekslende resultater kom feltspatselskapet i økonomiske vanskeligheter. Evensen trakk seg fra selskapet og emigrerte til Sør-Afrika. Firmaet Henrich Biørn jun. A/S overtok driften og gjorde noen iherdige forsøk på å få mølledriften til å lønne seg. Imidlertid ble det etter hvert problemer. Blant annet var nedre gruve (Skåtøygruva) drevet så dypt at det begynte å sige inn sjøvann og den måtte nedlegges. Feltspat ble da kjøpt inn fra andre brudd i området. Driften av feltspatmøllen ble avsluttet omkring 1912 og det siste året ble det bare solgt fra lager. Verksbygningene ble stående til midt på 1920-tallet da de ble revet. Historien til feltspatmøllen er publisert av Finstad (1982). Under 2. verdenskrig ble driften i bruddene på Kalvenes gjenopptatt med hensyn på glimmer; Skåtøygruva åpnet høsten 1941, Møllegruva våren 1942. Skåtøygruva ble lenset og det ble prosjektert en forbindelsesstoll mellom de to gruvene. Imidlertid var glimmerkvaliteten mindre god. Dessuten var driften forholdsmessig dyr på grunn av sjaktfordring og vannlensing. Innsig av vann ved flo sjø var et problem (Hummel 1944; Hummel 1945). Totalt ble det produsert 107 990 kg glimmer fra bruddene på Kalvenes, hvorav 43 490 kg fra Skåtøygruva og 64 500 kg fra Møllegruva (Poulsen 1967).
I dag er den ytre delen av Skåtøygruva gjenfylt og planert til plen, mens den indre delen (under overheng) er vannfylt. En stor del av Møllegruva er gjenfylt og planert.
|
