English version
	INDUSTRIMINERALDATABASEN
	Forekomstområde 815 - 345
	(Sist oppdatert 06.jun.2025)

Betydning

Offentlig:

Not Assessed (reg. 18.02.2015)

Economical:

Lite viktig , (Confirmed 06.jun.2025 by Havard Gautneb)

Historical:

Yes , (Confirmed 06.jun.2025 by Havard Gautneb)

Products

	Element/product	Crude ore grade or quality
	PEGFEL	%

Mineralization

	Era:		Period:
	Dating:		Method:
	Genesis:		Form:
	Main texture:		Min. distribution:

Main grain size:

	Strike/Dip:		Direction:
			Plunge:

Stratigraphic classification of host rock

Era:

Period:

	Province:
	Geotec.unit:
	Tectonic complex:
	Igneous complex:

Group:

Formation:

Opplysning(er) i fritekstformat

Beskrivelse

Geologiske forhold: Pegmatitten opptrer som en langstrakt, uregelmessig gangformet kropp, dels i amfibolitt, dels i albititt. Gangen strekker seg fra Lindvikskollens topp på skrå nedover åsens sydskrent i øst-sydøstlig retning med en total lengde på ca. 500 m. Bredden i dagen varierer fra 20 til 50 m. Pegmatittgangen har et nordlig til nordøstlig fall på 10-40º, med unntak av den østligste enden som er nesten vertikal. Kontakten mot amfibolitt er relativ skarp, men noe bølget og alltid diskordant. Pegmatitten viser en overgangssone mot albititt. Fra hovedgangen går det flere mindre utløpere nedover åssiden i sydlig retning nesten til sjøkanten. Geologien i området er beskrevet av Green (1956) og De La Cruz (2021). Mineraler: Pegmatitten i er oppbygd i soner med skriftgranitt og tint langs heng og ligg med kjerner av kvarts og ble krosa til lysgul kalifeltspat i individer opptil 2 m store. Kjernene i gangens midtparti er avbrutt av partier som er mindre grovkornet og består hovedsakelig av plagioklas og kvarts, tildels skriftgranitt. Det opptrer dessuten tynne, opptil 2 m brede flak av biotitt, stedvis delvis klorittisert. Biotitten klassifiseres som magnesiumrik siderofyllitt. Turmalin, til dels i store krystaller, er vanlig i pegmatitten. Turmalinen klassifiseres som schörl (De La Cruz 2021). Titanitt kan opptre i krystaller opptil 3-4 kg. Allanitt-(Ce) er observert i krystaller opptil 30 cm i tverrmål, og kan observeres flere steder i fjellveggen i Kalstadgangen. Allanitt-(Ce) er stedvis omdannet til bastnäsitt-(Ce). Det opptrer adskillig magnetitt, litt muskovitt, litt apatitt og thoritt. Stedvis er det ansamlinger av euxenitt, ofte i kontakt med store plater av ilmenitt. Den kjemiske sammensetningen av euxenitt fra Kalstadgangen ble publisert av Hongslo & Langmyhr (1960). Detaljer om mineralogien i pegmatitten fra Lindvikskollen-Kalstadgangen er gitt av De La Cruz (2021) og De La Cruz et al. (2021), Mineralsammensetningen av den vestre delen av pegmatitten (Lindvikskollen) er omtrent som i den midtre og østre delen. Det er her adskillig magnetitt og turmalin. Dessuten opptrer litt muskovitt, allanitt-(Ce) (stedvis omdannet til bastnäsitt-(Ce)), apatitt og thoritt. Det er rapportert fenakitt fra denne lokaliteten. En Ca-rik gadolinitt ble beskrevet fra Lindvikskollen av Oftedal (1972). Kristiansen (1993) rapporterte funn av caysichite-(Y) og chernovitt-(Y) fra samme forekomst. Pegmatittbruddet på Lindvikskollen er typelokaliteten for hellanditt-(Y) (Brøgger 1903, 1907, 1922; Oftedal 1965). Dette mineralet er funnet både i hovedbruddet og i en mindre dagstrosse ca. 50 m Ø for hovedbruddet.

Fri tekst

I følge O. Andersen.: Kalstad feltspatbrudd ligger i den østlige del av en større pegmatittgang som strekker seg fra Lindvikskollens topp i vest og videre øst og sørøstover nedover åsens sydskrent i omkring 500 m's lengde til Rørvik nede ved fjorden like vest for Skottet i Kragerø. Gangens bredde i dagen er 20-30 m eller mere. Den har et nordlig fall. Fra hovedgangen går det flere utløpere nedover åssiden i sørlig retning nersten til sjøen. De største brudd finnes i pegmatittmassens nedre del nær den østre ende.Denne del av forekomsten er kjent undewr navnet Kalstadgangen (også delvis kalt Sjåen). Bruddene danner synker som ligger i rekke langs gangen og er forbundet med hverandre med skjæringer. Østligst var det på slutten av 1920-tallet en betydelig drift fra en stor gruve som går innover i nordlig retning. Denne del av pegmatitten er oppbygd i soner med skriftgranitt og tint langs heng og ligg og store stolper av feltspat (og litt kvarts) i midten. Transporten foregikk med løpestreng til lasteplass ved sjøen. Forekomstene er blandt de største i landet og brytning har pågått siden omkring 1890 til 1930 med kun mindre avbrytelser. Forekjomsten er nok den samme som ble betegnet som Biørnegruva, og M. Rugtevit beretter følgende: Biørnegruva var den største feltspatgruva i Kragerø. Den var en gang kjent langt utenfor landets grenser, men var bare i Kragerø den hadde navnet Biørnegruva. Driften startet opp i 1886 av Henrik Biørn jr. Han tok ut en last som han sendte til Tyskland, men feltspaten var så dårlig ¿sjegda¿ at tyskerne ikke ville ha den. I starten gikk gruva i tap, men etter hvert ble denne gruva en gullgruve. Det var rovdrift i gruva, kun den beste malmen ble tatt ut. Karene som fikk sving på driften var Andreas Solberg og Aron Andersen. De fikk leiekontrakt med Biørn på forekomstene mot å betale en avgift på 5 kroner pr. tonn. Den som finansierte dette var en steineksportør Larsen fra Flekkefjord. Til å begynne med var det ikke noe kaffehus ved gruven, bare en liten smie. Arbeiderne måtte derfor sitte ute å spise i all slags vær. Kaffehus ble det ikke før de ansatte hadde forpliktet seg til å bære materialene gratis opp fra Rørvik. Malmen gikk med taubane ned til sjøen, det var en vanskelig jobb å kjøre banen. Han som satt ved bremsebommen måtte passe nøye på. Ble farten for stor, var det vanskelig for karene i endestasjonen å ta imot. Å stoppe for fort kunne også være risikabelt. Da kunne klypene sleppe bøtta og da ville den komme ned i svimlende fart, da var det bare å komme seg unna. Den siste som kjørte taubanen var Isak Gunulfsen. Da driften var på topp i 1890, var det bortimot 100 ansatte i gruven, mange av de var svensker. Det ble da tatt ut 5258 tonn feltspat. Det ble ikke funnet så mange sjeldne mineraler eller krystaller i Biørnegruva, men noe var det. Noen ganger kom det en kar med navn Leppol Persen. Det var en som reiste rundt i alle gruver og brudd og lette etter sjeldne mineraler og krystaller. Omkring århundreskiftet var den store driften over. Andersen og Solberg sa takk for seg. Andre så muligheter i gruven. Jakobsen fra Flekkefjord fortsatte driften med en stiger som het Rudolf Wilhelmsen. Nå ble det i en tid letet i de gamle skrothaugene etter feltspat. I denne perioden jobbet det bare menn og gutter, tidligere jobbet det også kvinner i gruvene. Det ble tatt ut mange tusen tonn fra skrothaugene. Den gamle taubanen kunne ikke brukes nå, da måtte feltspatten bæres oppover. En ny taubane ble satt opp og driften gikk lettere. Den siste som gjorde et alvorlig forsøk med Biørnegruva var Anthonisen. Han satte opp et knuseverk og skulle fosøke å sjegde malmen på et transportbånd. Det gikk dårlig. Det siste som ble gjort var å fylle igjen den store synken med skrot. Det er mye fin feltspat igjen i gruva, men det får vel ligge nå. Det skal ha vært en som omkom i gruva da han skulle bore opp et ladd minehull. Det var en vanlig dødsårsak i gruvene før. Gruva ble fylt igjen etter at de avsluttet virksomheten, men fortsatt er det et store hull inn i fjellet. Trenger ingen lykt. Et par hull er fylt med vann.

Historikk

Det store, østre pegmatittbruddet ble opprinnelig kalt Biørnegruva, etter Henrik Biørn Jr., som startet virksomheten i 1886. Han tok ut en last som ble sendt til Tyskland, men feltspaten var så dårlig sortert at tyskerne ikke ville ha den. Den ble kort og godt lempet overbord. I starten gikk driften med tap, men de som fikk sving på driften var Andreas Solberg og Aron Andersen. De fikk leiekontrakt med Biørn mot en avgift på 5 kroner pr. tonn. Den som finansierte driften var steineksportør Larsen fra Flekkefjord. I starten var det var nærmest rovdrift av forekomsten. Kun den beste feltspaten ble tatt ut. Resten gikk på skrothaugen. Da driften var på topp i 1890 var det bortimot 100 ansatte i gruven, deriblant mange svensker, men også en del gutter og kvinner. Til å begynne med var det ikke noe brakke ved gruva, bare en liten smie. Arbeiderne måtte derfor sitte ute å spise i all slags vær og dette førte til knurring. Brakke ble det ikke før de ansatte forpliktet seg til å bære materialene gratis opp fra Rørvik. Hver mann skulle ta et bestemt antall bord eller planker; to vender før arbeidstid om morgenen og to etter arbeidstid på kvelden. Brakka ble aldri vasket, men når det ble for mye «drit og lort» der inne, måtte en unggutt feie gulvet med en sopelime, og det var det. Huset var ganske stort og etter at driften opphørte ble det av og til brukt som dansesal. Det var allerede fra starten et spørsmål hvordan man skulle få feltspaten ned til lasteplassen ved sjøen på enkleste måten. Dette ble løst ved hjelp av en linebane med tyngdekraften som drivkraft. Oppe ved bruddet ble pøser (bøtter) fylt med feltspat. De hang på en jernskinne og gikk på små hjul. Selve maskineriet var utstyrt med klyper som var foret med gutaperka (en type naturgummi). Når en pøs var full, ble den skjøvet ut til trekkwiren hvor klypene grep fatt. Så var det bare å dra i wiren til første pøs var kommet et stykke ned i lia. Da gikk den av seg selv. Nede ved lastplassen var en tilsvarende jernskinne. Når pøsen kom seilende nedover, sto en mann og styrte den ved hjelp av en wire og skjøv den rett ned i en tippeluke som førte ned i rommet på skuta som skulle lastes. En gutt tok den tomme pøsen, skjøv den bort til drawiren og styrte den slik at klypene grep igjen og dro den opp til bruddet igjen. Omtrent 20 fulle og like mange tomme pøser sirkulerte i systemet samtidig. Alt gikk som regel bra, i hvert fall i tørt vær. Men i regn eller snøvær kunne gutaperkaklypene svikte og da fór pøsene nedover med en svimlende fart. De som oppholdt seg nede på lasteplassen måtte bare se å komme seg unna. Det var en vanskelig jobb å kjøre banen. Han som satt ved bremsebommen måtte passe nøye på. Den siste som kjørte taubanen var Isak Gunnulfsen. Under driftstiden var det én person, Svante Johansen, som omkom i gruva da han skulle bore opp et ladd minehull. Det ble ikke funnet så mange sjeldne mineraler i Biørnegruva, men noe var det. Guttene som jobbet i gruva samlet undertiden det de fant. En gang i blant kom en kar ved navn Leopold Pedersen. Han reiste rundt i alle gruver og brudd og lette og kjøpte opp sjeldne mineraler og krystaller. Da Pedersen kom kunne det vanke litt penger for det de hadde samlet innpakket i avispapir. Det kunne bli en 10-kroning eller en 10-øring. Som regel det siste. Omkring århundreskiftet var den store driften over. Solberg og Andersen sa takk for seg. Andre så muligheter i gruven og Jakobsen fra Flekkefjord fortsatte driften med en stiger som het Rudolf Wilhelmsen. Nå måtte feltspat hentes fra storsynken og til det ble brukt en hestevandring. Det ble i en tid også lett etter feltspat i de gamle skrothaugene. I denne perioden jobbet det omkring 15 personer, bare menn og gutter. Det ble tatt ut mange tusen tonn fra skrothaugene. Den gamle taubanen kunne ikke brukes nå og derfor måtte feltspaten bæres oppover før den kunne sendes med en ny taubane som ble satt opp. Den siste som gjorde et alvorlig forsøk med Biørnegruva var Anthonisen. Han satte opp et knuseverk og skulle forsøke å sjeide feltspaten på et transportbånd. Det gikk dårlig. Det siste som ble gjort var å fylle igjen den store synken med skrotstein. Biørnegruva var i drift i perioder fram til omkring 1930. Historien om Biørnegruva er i skrevet av Tor Kivle og publisert i Kragerø Blad, nr. 31, 15. mars 1962

Historisk betydning

Karlstadgangen sammen med Lindvikkollen er funnsted for mange skjeldne mineral og blant annet type lokalitet for mineralet hellanditt (Y).

Beliggenhet

Beliggenhet: Pegmatittgangen befinner seg på sydsiden av høydedraget mellom Rørvik og Rekevika, vest for Kragerø by. Det største bruddet heter Kalstadgangen (også kalt Biørnegruva) (N58.86553°, Ø9.37645°) og opptrer i den østre del av pegmatitten. Det vestligste bruddet i den samme gangen kalles Lindvikskollen pegmatittbrudd (N58.86546¿°, Ø9.37277°).

Bibliography:

From NGU's Reference Archive:

Andersen, Olaf , 1931

	Feltspat II. Forekomster i fylkene Buskerud og Telemark, i flere herreder i Aust-Agder og i Hidra i Vest-Agder.

;Norges geologiske undersøkelse;TIDSSKRIFTARTIKKEL;NGU; No.128B;1-109 pages

Abstract:

Summary s. 151. Feldspar deposits in Southern Norway. (Feltspat II by Olaf Andersen and Feltspat III by Tom F.W. Barth) A few years ago one of the writers published a general outline of the properties, mode of occurrence, exploitation and uses of feldspar with special reference to the Norwegian feldspar industry (Olaf Anderesn, Feltspat I, Norges geologiske undersøkelse, Nr. 128A, 1926). To that publication the reader is referred for general in- formation regarding the feldspar industry of Norway. In the present publi- cation brief descriptions are given of 262 individual feldspar deoposits, all situated in the part of Southern Norway that extends, generally in a rather narrow zone, along the coast westward from the neighbourhood of Kragerø to the island Hidra near Flekkefjord. The deposita described lie in the counties Buskerud, Telemark, Aust-Agder and Vest-Agder, and are distributed over a large number of local districts (herreder). The most important districts at present are those in the neighbourhood of Kragerø ((Bamble, Skåtøy and Sannidal), those along the coast between Risør and Arendal (especially Søndeled, Holt and Froland), and the two districts north of Kristiansand (Iveland and Evje). Each description contains information about the dimensions and general attitude of the pagmatite body and the feldspar.

---

Faktaarket ble generert 13.06.2026

Spørsmål eller kommentarer vedrørende faktaarket kan mailes til: ressursdatabaser@ngu.no

Copyright © 2026 Norges geologiske undersøkelse