|
Kobberforekomstene i Alta-Kvænangenvinduet har vært kjent svært lenge. Moberg (1968) refererer en beretning fra 1690 som antyder kobbermalm i Kåfjord. Sommeren 1825 ble de nåværende Kåfjord-forekomstene funnet av engelske interessenter.
Det første kjente malmfunn i Kvænangen gjelder den såkalte Gamlegruva eller E-gruva. Den ble funnet av samene i 1829, og i 1831 gikk det første hestelass med malm til smelteverket i Kåfjord i Alta (Trøften 1964).
Brytning av noen av de små, men rike kobberforekomstene i Bergmarkfeltet tok til i 1830-40 og fortsatte i første omgang fram til 1878, da driften ble innstilt både i Kvænangen og i Kåfjord. De første forekomstene som ble funnet var trolig Edvards gruve, Gamle gruve (E-gruven) og Bergmark gruve (Vik 1985).
I slutten av 1830-årene hadde man tatt ut endel kobbermalm, og i 1840 begynte drift i liten skala. En oppsynsmann og 2-3 gruvearbeidere var ansatt. I 1843 ble Carl Oscar Bergmark ansatt som arbeidsleder. Folketellingen fra 1845 for Kvænangen angir at 18 mann var klassifisert som værksarbeidere. Arbeidsstokken økte fram til 1863, da antall ansatte var 98 (Antonsen 1976).
Malmen ble fraktet til Kåfjord for smelting. Transporten skjedde med båt fra Kjækan. Ett forsøk ble gjort med hestetransport over fjellet. Kåfjordverket hadde hele tiden store interesser i driften, men først fra 1857 ble de to selskapene slått sammen til ett: "The Alten and Kvænangen Mining Association".
Mengden av malm var liten, selv under datidens forhold, og først i begyndelsen av 1860-årene kom den over 450 tonn malm pr. år. Kobbergehalten var svært høy, i 1884 8 %, 1851 9.39 %, 1854 og 1855 10 %, 1857 11 % og 1859 9.59 %. Siden falt gehalten til ca. 5 % i 1864, 1867 og 1874, mens produksjonen økte (Antonsen 1976).
En oppsummering av produksjonen i Kvænangen synes å gi 6800 tonn malm med et gjennomsnittlig kobberinnhold på 7.4 % (Moberg 1968).
Etter driftsoppholdet fra 1878 ble det ny drift i Kvænangen i 1896, etterat konsul N. Person (senere eier av A/S Sulitjelma Gruber) hadde overtatt Kåfjord Gruver. Bergmester A. S. Bachke anbefalte i sin rapport fra 20/9 1896 ikke å starte drift i Kvænangen, men så skjedde. Undersøkelsene i Kvænangen ble stoppet allerede i 1898 da en først ville ha klarhet i om driften i Kåfjord kunne bære seg. Undersøkelsene ble imidlertid tatt opp igjen i stor stil 1902, og i 1904 arbeidet 50-60 mann i Kvænangen. Man bygde vei fra Badderen til gruvene og telefonlinje ble også reist. Produksjonen var i 1904 433 tonn kobbermalm med gehalt på 8 % og 1820 tonn vaskemalm med 2 % Cu og dessuten 76 tonn svovelkis (Bull 1972).
I 1908 ble driften i Kåfjord gruver innstilt for godt, og siden har det heller ikke vært gruveaktivitet i Bergmarkfeltet, bortsett fra i 1909 da det ble drevet undersøkelsesarbeid i Magnus gruve i 2 måneder. I Bergmarkfeltet er det samlet brutt 15-18 000 tonn malm med et kobberinnhold på ca. 1000 tonn (Poulsen 1964).
I 1915 utførte Zenzen (1916) geologisk kartlegging i den vestlige delen av Alta-Kvænangenvinduet på oppdrag for Sulitjelma Aktiebolag, med bl.a. detaljkartlegging av de enkelte gruveområder.
I årene før den andre verdenskrig satt direktør Worm H. Lund med rettighetene i feltet, og endel av området ble undersøkt med elektriske målinger (bergarkivrapport nr. 902).
Geologisk kartlegging, geofysiske målinger og bekkesedimentprøvetaking over Bergmarkantiklinalen ble utført av NGU i 1960-62. Bull (1972) har beskrevet noen av mineraliseringene i en diplomoppgave ved NTH. Sen og Hegrum kartla samtidig (1971) hele antiklinalen. I samme tidsrom (1971-73) ble det også diamantboret ved Kisgangen og Cedar av A/S Bleikvassli Gruver og utført et omfattende prospekteringsarbeid av A/S Sulitjelma Gruber i samarbeid med Orkla Industrier A/S, som bl.a. omfattet en geokjemisk bekkesedimentundersøkelse av hele den vestlige delen av Alta-Kvænangenvinduet. Vinduet er også dekket med geofysiske målinger fra helikopter av NGU, og kartlagt i 1971-75 av Gautier på oppdrag for A/S Sulitjelma Gruber.
Vik (1985) arbeidet med mineraliseringene i feltet i 1979-83 i forbindelse med Undersøkelse av Statens Bergrettigheter og senere doktoravhandling ved NTH.
NGU utførte geofysiske målinger (CP, VLF og Mag.) mellom Cedars gruve og Kisgangvatnet i 1979, med tilleggsmålinger i 1980 (Dalsegg i Vik 1982).
Iflg. Trøften (1964) ble Cedars funnet og satt i produksjon i 1850-årene, mens Vik (1985) skriver at den ble funnet i 1863/64. Det eneste som ble gjort i de nærmeste årene under denne første (engelske) driftsperioden, var å senke en sjakt til ca. 20 m dyp (Moberg 1968). Driften ble gjenopptatt i 1896 og det ble påhugget en ny synk ca. 25 m nord for den gamle. Driften varte til 1905, da man kjørte ned 1450 tonn vaskemalm med 2 % Cu. Det var da drevet ned til et dyp av 80 m (Torgersen 1939).
Cedars gruve ligger i den nordlige ombøyningen av Bergmarkantiklinalen, 550 m.o.h. Gruva er nå fullstendig gjenfylt. I 1972-73 ble det som del av A/S Bleikvassli Grubers og Orkla Industrier A/S`s prospektering i området foretatt diamantboring ved gruva, og 710 m kjerneboring fordelt på 9 hull ble utført.
Forekomsten ligger i et ca. 50 m mektig lag med albittfels/karbonholdig albittfels mellom to metagabbro-lagerganger. Gruvekart (George 1905) og geofysikk (Dalsegg i Vik 1982) tyder på at albittfelslaget kiler ut mot øst, og mot dypet. Mot vest kan laget følges geofysisk mer eller mindre sammenhengende til området ved Kisgangen gruve, ca. 5 km mot sørvest. Laget med albittbergarter er sammensatt av en kjerne av karbonholdig albittfels, omgitt av biotitt-albittfels, albittfels, og inn mot metagabbrokontakten en opptil 2 m bred sone med en aktinolittholdig, grønnlig albittfels med et "flekkete" utseende i håndstykke. Metagabbroen har en 1-2 m tykk sone med finkornet grønnstein, trolig en avkjølingssone, inn mot kontakten.
Lokalt er albittfelsen karbonatholdig, med finkornede, uregelmessig formede, 1-3 mm store kalkspataggregater, tett sammenvokst med den mikrokrystalline albittfelsmatriksen. Ofte opptrer opptil flere mm store kalkspatromber inne i de finkornede aggregatene. Idiomorf, "båtformet" titanitt kan finnes i kalkspaten.
Malmkroppen ligger i albittfels, like ved, men ikke i karbonholdig albittfels. Mineraliseringen opptrer mellom utkilingen av hele albittfels/karbonholdig albittfels-enheten og utkilingen av den karbonholdige albittfelsen. I horisontalsnitt er malmen mer eller mindre sirkulær, og i lengdesnitt er den stokkformet. Tredimensjonalt tilsvarer det en plate/"flat stokk" med stupning mot nordvest. Platen kiler ut eller blir skåret av metagabbroen mot dypet. Gruvekartene antyder en varierende metallføring innen malmkroppen. Bergfestene tyder på at mineraliseringen (i det minste nært dagen) besto av to parallelle 3-4 m tykke plater med brytbar malm, skilt av 2-3 m med mindre interessant albittfels.
Grensene for forekomsten er dårlig kjent, men størrelsen må være liten. Sier en at malmplaten er 20x10 m i tverrsnitt og kan følges 60 m med denne dimensjonen (optimistisk) vil malmkroppen, med egenvekt 3 tonn/m3, utgjøre 36 000 tonn. Dette er et svært omtrentlig anslag, men antyder størrelsesorden.
Mineraliseringen består vesentlig av svovelkis- og kobberkis-disseminasjon i albittfels. Sulfidene opptrer sammenvokst i opptil cm-store rundede korn som gir malmen et karakteristisk flekkete utseende. I de rikere delene av malmen kan disseminasjonen gå over i et tett nettverk av små, mm- til cm-tykke årer. Malmen kan derved få et breksjelignende utseende. Svovelkis-kobberkis-forholdet varierer endel, som også de kjemiske analysene antyder, men ser ut til å ligge rundt 3:2.
Svovelkis opptrer som xenomorfe korn, ofte med størrelse på flere mm. Mineralet har alltid mange inneslutninger av dråpeformede silikatmineraler som ofte er konsentrisk orientert i mineralet. Svovelkis blir oftest fortrengt av kobberkis.
Kobberkis opptrer tett sammenvokst med svovelkis som den fortrenger. Grensen mellom kobberkis og silikater er uregelmessig, ofte kan kobberkisen være gjennomvevd av tynne amfibolnåler mot kontakten. Silikatene fortrenger tildels kobberkisen.
Rutil opptrer vanlig i malmen og i albittfelsen forøvrig, oftest i kontakt med titanitt. Helt aksessorisk opptrer magnetitt som små idiomorfe korn, hovedsaklig i kobberkis. Sinkblende finnes i små mengder som xenomorfe korn sammenvokst med kobberkis, fortrinnsvis langs kontakten til svovelkis. Noen få små korn med magnetkis er oppservert som inneslutning i svovelkis, og litt hematitt finnes. Covelin opptrer vanligvis i små mengder som mindre rosetter i nærheten av kobberkis-aggregatene (men ikke i kontakt med kobberkis).
Fra berghaldene er det kjent en annen mineraliseringstype, med grovkornet svovelkis, magnetitt og kobberkis i klorittmatriks. Rapporter fra driftsperioden tyder imidlertid på at denne malmyupen må ha vært av mindre betydning, selv om den kan ha bidratt med mindre mengder rik malm.
Analyser av borkjernene viser at en kan finne mindre partier med opptil 7 % kobber. Vanligvis er gehalten imidlertid mye lavere. I ett borhull finnes en skjæring på 13 m med 2.15 % Cu (7 m med 3.6 %). 20 eldre analyser, tatt spredt i malmkroppen (Witt 1903), ga et gjennomsnitt på 1.6 % Cu. Den grovkornede massive malmen kan ha høye gehalter, en håndstykkeprøve ga f.eks. 10 % Cu. Andre malmelementer finnes bare i små mengder på ppm nivå.
To prøver av albittfels fra Cedars gruve viser gullinnhold på henholdsvis 0.05 og 0.2 ppm. Den ene prøven med 0.2 ppm Au inneholdt også 1.4 % Cu, og den kjemiske analysen viser at det er en "normal" albittfels. Hysingjord (1978) refererer også to analyser fra Cedars gruve med 0.38 og 1.0 ppm gull i "kvarts-karbonatbergart med kis" og "kobberkis med karbonat".
Geofysisk kjennetegnes malmen av to trekk: 1) Sterke elektriske ledere kommer inn mot forekomsten fra vest og stopper brått. 2) En tversgående magnetisk anomali går gjennom gruveområdet i nordvestlig retning.
Det virker ikke som om den malmførende enheten er forkastet. Bildet av de elektriske lederne skyldes derfor trolig en primær sedimentær utkiling, eller at enheten er skåret av den intruderende metagabbroen. Malmen i seg selv er ikke magnetisk. Kalkspat-kvartsårer med magnetitt, som har samme retning som de magnetiske anomaliene, er imidlertid vanlig i området. Disse kan være
forklaringen på den sterke magnetiske anomalien over gruveområdet.
I området ved Cedars gruve finnes flere mindre gangforekomster. De er alle små og er avdekket i mindre røsker. Den største finnes i østskråningen av haugen like NØ for Cedars gruve (skjerp 1), og består av en ca. 1 m tykk kalkspatgang i metagabbro. Gangen har en NV-SØ-lig orientering med ca. 50° fall mot vest. Grensen mot metagabbroen er skarp, og det er ingen deformasjonstekstur i sekvensen i gangen eller sideberget. Metagabbroen inntil gangen er imidlertid noe mørkere enn lenger ifra kontakten.
Gangfyllingen består av grovkornet kalkspat med noe svovelkis og magnetitt som impregnasjon (prøve 01 og 02) i bånd parallelt med kontakten til sidesteinen. Noe større ansamlinger med sulfider opptrer enkelte steder. Lokalt er magnetitten utviklet som bladige krystaller, og svovelkisen kan vise pyritoederform.
Lignende ganger opptrer like nord for Cedars gruve og like vest for Cedarvann (skjerp 2). |
