|
Hessjø-feltet (både Hessjøgruva og Nygruva):
Hessjø-feltet ligger på Gruvhøgda oppe på snaufjellet ca. 1020 m.o.h. på vestsiden av Kjølidalen, sør for Hesjøen. Malmen i dette feltet har utgående i to hovedområder hvor det har vært beskjeden gruvedrift. Dette er selve Hessjøgruva eller Gammelgruva i nord som omtales her og Gruvhøgda eller Nygruva ca. 1.5 km mot sør som har eget nummer i databasen: ST0196.
Den del av Hessjøforekomsten som er kjent som selve Hessjøgruva ble mutet av Henning Irgens ca. 1670. Kobberverket overtok gruva i 1687, men på grunn av dårlig utbytte overdratt til Irgens igjen i 1693. Kobberverket tok ut i alt 4456 tønner malm i denne perioden. 1 malmtønne tilsvarer 0,247 m³ og regner vi egenvekt på 3500 kg/m³, blir dette litt under 4000 tonn malm.
Drift etter kobber var ikke lønnsom så Irgens gikk over til å produsere kobbervitriol og senere oker. Det finnes flere røsteplasser fra oker-produksjonen ved gammelgruva. Denne produksjonen var imidlertid heller ikke lønnsom. Driften opphørte etter Irgens død i 1699.
Ny sporadisk drift i gruva ble det på slutten av 1800-tallet etter at kobberverket hadde gjort nye undersøkelser i 1873 og 1881, nå vesentlig på svovelkis fra Nygruva. Malmen i Nygruva ble oppdaget i 1829 av Ingebret Larsen Ryen og drift ble satt i gang i 1830 av kobberverket. Undersøkelsesdriften her gav kun i alt 84 tønner malm med 3-4 % Cu.
Å dømme etter de små dimensjonene på driftene i både Gammelgruva og Nygruva, er det klart at bare små mengder malm har vært drevet ut. I begge gruve-områdene består driftene av røskegrøfter og flere synker.
Geofysiske målinger (TURAM) ble utført i 1948 og disse viste seks utholdende sterke ledere i området, hvorav flere samsvarte med de kjente mineraliseringene. Den sterkeste lederen,som fikk betegnelsen A, hadde imidlertid ingen utgående.
Røros Kobberverk startet boringer i 1970 og fortsatte i 1971. Gruveselskapet A/S Sydvaranger fortsatte med videre boringer i 1974-75, og Killingdal Grubeselskab AS i 1976-77. I alt ble det boret over 12 000 m fordelt på 68 hull i løpet av 70-tallet. Boringene påviste tre store malmlinjaler, A, B, C som alle har fall på ca. 50 grader og innbyrdes avstand på ca. 300 m. Den totale horisontale utstrekningen er på knapt en kilometer. A-malmen som er best undersøkt, har en total bredde ca. 200 m og er fulgt 700 m langs fallet. B-malmen fører ca. halvparten så mye malm som A-malmen pr. meter langs linjalen og C-malmen fjerdeparten. Påvist malm er ca. 3 mill. t. med 1,7 % Cu og 1,4 % Zn. Innhold av andre elementer som Pb, Ag og Au synes å være meget lavt. Ingen av de tre malmlinjalene er avgrenset mot dypet med boringer og geofysikk indikerer at tonnasjen av mulig malm minst er like stor som den som er påvist.
Gruvefeltet ligger i massiv grønnstein, epidot-aktinolitt-klorittskifer, tilhørende Hersjøformasjonen eller Fundsjøgruppen i Meråkerdekket i Øvre allokton i Trondheim dekke-kompleks. Metamorfosegraden er øvre grønnskiferfacies. Disse bergartene er antatt å være dannet i forbindelse med en øybue eller et marginalbasseng i forbindelse med en øybue. Bergartene er dannet i tidlig-ordovicisk tid utfra datering av tilsvarende bergarter lenger sør i Østerdalen.
Nygruva eller Gruvhøgda
Nygruva ligger ca.1,5 km sør for Hessjøgruva, i en liten dal sør for Gruvhøgda og representerer den sørligste delen av den langstrakte Hessjøforekomsten. Gruva er drevet på to mindre synker og en dagskjæring.
Dagskjæringen er den sørligste driften og er drevet inn i en skrent på vestsiden av dalen, først 3-4 m på tvers av strøket, før den følger strøket og den rikeste delen av mineraliseringen mot nord i 3 m. Skjæringen er ca. 3 m dyp. Skifrigheten har strøk 201° og fall 58°. En småskala krenulasjon gir opphav til en lineasjon med retning 257° og stupning 54°. Innerst i skjæringen er den en ca. 1 m mektig sone bestående av massiv finkornet, svakt båndet pyritt-mineralisering i kvarts. Noe sinkblende opptrer i enkelte bånd. Massiv-sonen synes å kile ut langs strøket i begge retninger, men kan fortsette langs foldeaksen mot dypet. I heng til denne sonen opptrer karbonatholdig klorittskifer, mens i ligg opptrer vekslende klorittskifer og rikt impregnerte til semimassive bånd av pyritt i kvarts på cm til 0,5 m skala. Denne vekslende sekvensen kan følges helt ut av røsken.
Sørligste synk ligger ca. 70 m nord for skjæringen. Den er en vannfylt loddsynk på 5 x 3 m. Det er ca. 1 m ned til vannspeilet og dybden er oppgitt til 13 meter. Tipphaugen rundt synken har et volum på ca. 100 m³. I nordveggen av synken opptrer to soner med massiv, båndet og finkornet pyrittmineralisering, 20 og 75-80 cm mektige. Disse sonene er omgitt og atskilt av en sone med klorittskifer.
Nordligste synk ligger 140 m nord for dagskjæringen. Dette er også en vannfylt loddsynk på 3 x 2 m. Tippvolumet er ca. 25 m³ , så synken må være grunn. Mineraliseringen (prøve ST0196.04) består av massiv magnetkis-kobberkis med spredte mm-store pyrittkuber og med kvarts og enkelte amfibol-aggregater som gangmineraler. Massiv-sonen er omgitt av klorittskifer, som i liggen er svakt pyritt-impregnert.
Tre borhull ble boret i 1974 av AS Sydvaranger på grunnlag av en svak EM anomali over mineraliseringene. Bh. 301 gikk gjennom 0.25 m malm med 3.00% Cu og 0.50% Zn, mens Bh. 302 og 303 kun gikk gjennom svak pyrittimpregnasjon.
|
