|
Kobberforekomstene i Alta-Kvænangenvinduet har vært kjent svært lenge. Moberg (1968) refererer en beretning fra 1690 som antyder kobbermalm i Kåfjord. Sommeren 1825 ble de nåværende Kåfjord-forekomstene funnet av engelske interessenter.
Det første kjente malmfunn i Kvænangen gjelder den såkalte Gamlegruva eller E-gruva. Den ble funnet av samene i 1829, og i 1831 gikk det første hestelass med malm til smelteverket i Kåfjord i Alta (Trøften 1964).
Brytning av noen av de små, men rike kobberforekomstene i Bergmarkfeltet tok til i 1830-40 og fortsatte i første omgang fram til 1878, da driften ble innstilt både i Kvænangen og i Kåfjord. De første forekomstene som ble funnet var trolig Edvards gruve, Gamle gruve (E-gruven) og Bergmark gruve (Vik 1985).
I slutten av 1830-årene hadde man tatt ut endel kobbermalm, og i 1840 begynte drift i liten skala. En oppsynsmann og 2-3 gruvearbeidere var ansatt. I 1843 ble Carl Oscar Bergmark ansatt som arbeidsleder. Folketellingen fra 1845 for Kvænangen angir at 18 mann var klassifisert som værksarbeidere. Arbeidsstokken økte fram til 1863, da antall ansatte var 98 (Antonsen 1976).
Malmen ble fraktet til Kåfjord for smelting. Transporten skjedde med båt fra Kjækan. Ett forsøk ble gjort med hestetransport over fjellet. Kåfjordverket hadde hele tiden store interesser i driften, men først fra 1857 ble de to selskapene slått sammen til ett: "The Alten and Kvænangen Mining Association".
Mengden av malm var liten, selv under datidens forhold, og først i begyndelsen av 1860-årene kom den over 450 tonn malm pr. år. Kobbergehalten var svært høy, i 1884 8 %, 1851 9.39 %, 1854 og 1855 10 %, 1857 11 % og 1859 9.59 %. Siden falt gehalten til ca. 5 % i 1864, 1867 og 1874, mens produksjonen økte (Antonsen 1976).
En oppsummering av produksjonen i Kvænangen synes å gi 6800 tonn malm med et gjennomsnittlig kobberinnhold på 7.4 % (Moberg 1968).
Etter driftsoppholdet fra 1878 ble det ny drift i Kvænangen i 1896, etterat konsul N. Person (senere eier av A/S Sulitjelma Gruber) hadde overtatt Kåfjord Gruver. Bergmester A. S. Bachke anbefalte i sin rapport fra 20/9 1896 ikke å starte drift i Kvænangen, men så skjedde. Undersøkelsene i Kvænangen ble stoppet allerede i 1898 da en først ville ha klarhet i om driften i Kåfjord kunne bære seg. Undersøkelsene ble imidlertid tatt opp igjen i stor stil 1902, og i 1904 arbeidet 50-60 mann i Kvænangen. Man bygde vei fra Badderen til gruvene og telefonlinje ble også reist. Produksjonen var i 1904 433 tonn kobbermalm med gehalt på 8 % og 1820 tonn vaskemalm med 2 % Cu og dessuten 76 tonn svovelkis (Bull 1972).
I 1908 ble driften i Kåfjord gruver innstilt for godt, og siden har det heller ikke vært gruveaktivitet i Bergmarkfeltet, bortsett fra i 1909 da det ble drevet undersøkelsesarbeid i Magnus gruve i 2 måneder. I Bergmarkfeltet er det samlet brutt 15-18 000 tonn malm med et kobberinnhold på ca. 1000 tonn (Poulsen 1964).
I 1915 utførte Zenzen (1916) geologisk kartlegging i den vestlige delen av Alta-Kvænangenvinduet på oppdrag for Sulitjelma Aktiebolag, med bl.a. detaljkartlegging av de enkelte gruveområder.
I årene før den andre verdenskrig satt direktør Worm H. Lund med rettighetene i feltet, og endel av området ble undersøkt med elektriske målinger (bergarkivrapport nr. 902).
Geologisk kartlegging, geofysiske målinger og bekkesedimentprøvetaking over Bergmarkantiklinalen ble utført av NGU i 1960-62. Bull (1972) har beskrevet noen av mineraliseringene i en diplomoppgave ved NTH. Sen og Hegrum kartla samtidig (1971) hele antiklinalen. I samme tidsrom (1971-73) ble det også diamantboret ved Kisgangen og Cedar av A/S Bleikvassli Gruver og utført et omfattende prospekteringsarbeid av A/S Sulitjelma Gruber i samarbeid med Orkla Industrier A/S, som bl.a. omfattet en geokjemisk bekkesedimentundersøkelse av hele den vestlige delen av Alta-Kvænangenvinduet. Vinduet er også dekket med geofysiske målinger fra helikopter av NGU, og kartlagt i 1971-75 av Gautier på oppdrag for A/S Sulitjelma Gruber.
Vik (1985) arbeidet med mineraliseringene i feltet i 1979-83 i forbindelse med Undersøkelse av Statens Bergrettigheter og senere doktoravhandling ved NTH.
NGU utførte geofysiske målinger (CP, VLF og Mag.) mellom Cedars gruve og Kisgangvatnet i 1979, med tilleggsmålinger i 1980 (Dalsegg i Vik 1982).
Drift i Kisgangen startet først i andre driftsperiode, i 1904-05. I 1906 "indskrænkedes arbeidet til nedfragten av den ved gruben henliggende malm" (bergarkivrapport nr. 2849).
I Kisgangen-området i Bergmarkantiklinalens vestflanke er det tre større forekomster: Kisgangen Gruve, Kjeldsbergs Kulle og Nye Kisgangen. Alle arbeidsstedene finnes innenfor et areal på 700x500 m2. Ved Kisgangen gruve, den viktigste av forekomstene, er det drevet ned to sjakter til ca. 20 m dyp som er forbundet med en ca. 100 m lang, noe buktende ort i nord-sør-retning. Den mineraliserte sonen er i tillegg avdekket i flere grøfter.
Kisgangen gruve ligger i et "sekkformet" albittfelsparti, nesten helt omgitt av metagabbro. I nord er "sekken" trolig avgrenset av en liten forkastning. De mektige lagene med karbonholdig albittfels som opptrer sammen med mineraliseringene inntil metagabbrogangene har brå avslutninger (Dalsegg i Vik 1982) som antyder at de muligens skjæres av metagabbroen. Det samme vil da skje med deler av mineraliseringen. Den mineraliserte albittfelsen i Kisgangen-området er ofte karbonholdig, med opptil cm-store karbonatromber i albittmatriksen. Blokker på berghaldene viser at den kan være breksjert med cm- til dm-store fragmenter av albittfels i grovkornet karbonatmatriks. Albittfelsen både i og utenfor malmsonen er også gjennomsatt av cm- til dm-tykke årer med grovkornet karbonat, magnetitt og sulfid. Årene kan opptre tett og er helst parallelle med lagningen i bergarten (der den finnes) men er også ofte overskjærende.
Sulfidmineralisering opptrer ujevny fordelt langs hele sonen fra Kisgangen gruve til Kjeldsbergs Kulle. Mineraliseringen opptrer i albittfels, mellom lag av karbonholdig albittfels i vest og metagabbro i øst. Den karbonholdige albittfelsen dominerer berghaldene ved Kisgangen gruve men inneholder lite kobbermineralisering.
Ved Kisgangen gruve kan malmsonen følges 100-180 m med en mektighet på ca. 3 m (Carlsen 1910). De mineraliserte skjæringene i borhullene er 5-10 m mektige. Spredt sulfidmineralisering finnes imidlertid over større mektigheter.
Mineraliseringen består vesentlig av uorientert svovelkis-kobberkis-impregnasjon. Mye svovelkis opptrer på mm-tynne årer på kryss og tvers i bergarten. I sterkt sulfidholdige prøver følger ofte mineraliseringen lagningen, men er også overskjærende, slik at bergarten får et breksjert utseende. Sulfidbåndene er ikke helt sammenhengende, men består av sulfidførende, tynne bånd som kiler ut etter noen dm. Lokalt er båndet mineralisering foldet i uregelmessige folder.
Mineralogisk dominerer svovelkis. I disseminasjonsmalmen opptrer mineralet som subidiomorfe små korn, med mange inneslutninger av silikater. Av og til kan en se at inneslutningene definerer omriss av eldre idiomorfe svovelkiskorn påvokst en ny svovelkis. I båndet malm opptrer mineralet som aggregat av små subidiomorfe korn i alle størrelser, fra 1 mm og nedover, ofte oppsprukket og med sprekkene fylt av silikater og noe kobberkis.
Kobberkis finnes som dråpeformede inneslutninger i svovelkisen, på sprekker og korngrenser, tydeligvis som fortrengning. Når mineralet opptrer for seg selv er det som xenomorfe felter med svært uregelmessig ("frynsete") avgrensning mot sidesteinen, og med mye silikatinneslutninger. Kobberkis/svovelkis-forholdet er betydelig større i disseminasjonsmalmen enn i den båndede malmen.
Mindre mengder hematitt opptrer som spredte xenomorfe små korn (0.02 mm i diameter) spredt i sulfidene. Aksessorisk opptrer magnetkis, oftest som blandingskorn med kobberkis, og som dråpeformede inneslutninger i svovelkis. Kubanitt er observert som en tynn lamell i kobberkis.
I den grovkornede åremalmen finnes magnetitt som xenomorfe masser med subidiomorf avgrensning mot sulfider og sidestein. Magnetitten har oftest mye silikatinneslutninger og med antydning til parallellorientering av sprekker og riss. Svovelkis opptrer som større og mindre, subidiomorfe korn i magnetittmatriks og som enkeltkorn, gjerne utviklet som pyritoeder, i karbonatgangmassen. Kobberkis opptrer på sprekker og korngrenser både i magnetitt og svovelkis. Mineralet finnes også som inneslutninger i svovelkis. Noe magnetkis opptrer aksessorisk.
Sulfidbåndene i den karbonholdige albittfelsen består vesentlig av svovelkis, med bare små mengder kobberkis og noe hematitt. Arsenkis opptrer lokalt som disseminasjon av idiomorfe til subidiomorfe, opptil 1 mm store korn, og som mindre årer. I årene finnes mineralet sammen med litt svovelkis. Arsenkis-innholdet er et regionalt trekk, og arsenkisførende, karbonholdig albittfels finnes også flere steder langs østflanken av antiklinalen.
Mineraliseringen er fattig. Analysene av borkjerner viser stort sett gehalter på under 1 % Cu. Gjennomsnitt av 35 analyser tatt under jord i Kisgangen var 0.66 % Cu. Pb-, Zn-, Co- og Ni-innholdene er også gjennomgående lave. Cu/S-forholdet på 0.05 i malmen er betraktelig lavere enn i Cedars gruve. Co/Ni-forholdet er ca. 0.50.
Gull er påvist i to prøver av biotitt-albittfels og en prøve med karbonholdig albittfels fra Kisgangen, med henholdsvis 0.05 og o.4 ppm Au.
1995-befaring med prøvetaking:
Ved hovedangrepsstedet ligger det store tipper (anslagsvis 500 m3), men gruveåpningene er fullstendig gjenfylt. Prøver fra tippen: 03 av finkornet karbonholdig albittfels med finfordelt svovelkis-kobberkis-disseminasjon og cm-mektig diskordant kvartsåre med svovelkis-kobberkis-disseminasjon. 04 av semimassiv, finkornet svovelkis-kobberkis-bånding i albittfels. 05 av grovkornet magnetitt-svovelkis-kobberkis-mineralisering i karbonatgang. Iflg. bergarkivrapport nr. 2800 "er der ved siden av svovelkisgangen en kalkspatgang på ca. 0.8 m".
Skjerp 1, sørligste skjerp, er en 30 m lang øst-vest-gående, gjenrast, grunn grøft (20 m3 tipp). Prøve 01 av albittfels med finfordelt kobberkis-disseminasjon.
Skjerp 2 er et gjenfylt skjerp med 50 m3 tipp. Prøve 02 er av albittfels med kobberkis-svovelkis-disseminasjon og -årer.
Skjerp 3 er et lite skjerp ved vannkanten. Det er flere røskegrøfter mellom disse skjerp.
Det er også flere grunne og gjengrodde avblotningsgrøfter nordover mot Kjeldsbergs Kulle (ett sted er utsprengt ca. 100 m3), bl.a. skjerp 4, 5 og 6.
Ca. 200 m øst for Kisgangen opptrer det mindre mineraliseringer som det er boret på. Analyser viser opptil 0.4 % Cu over 5 m. |
