|
Historikk:
Sulfidmineraliseringene i Vaddas ble oppdaget like før århundreskiftet. Vaddas-malmen er første gang rapportert i 1896, og dette var innledningen til den første skjerpeperioden i feltet fra 1896 til 1900, i regi av lokale skjerpere.
I 1900 ble det dannet et gruveselskap - "Oxfjorddalen Copper Mining Company Ltd." - med engelsk kapital, som forsøkte å starte gruvedrift i Vaddas. Etter mislykkede forsøk ble imidlertid rettighetene til drift i Vaddas overtatt av A/S Sulitjelma Gruber i 1906, og undersøkelsesarbeidene i feltet ble drevet temmelig intenst fram mot 1910.
I 1914 ble A/S Vaddas Gruver stiftet, et selskap hvor hovedaksjonæren var A/S Sulitjelma Gruber. Konsesjon for drift i Vaddas for 60 år ble gitt dette selskap i 1916. Det ble gjort store undersøkelsesarbeider i form av stolldrift, hovedsakelig på selve Vaddas-forekomsten fram til, fram til 1920.
En oppgave viser at det fra 1906-28 ble brukt 2.7 mill.kr. til undersøkelsesarbeider i feltet.
Før 1920-tallet knyttet det seg vanskeligheter til oppkonsentreringen av kobber fra Vaddasmalmen, som er så finfordelt at det ikke kan skilles ved håndskeiding eller vasking. De første flotasjonsforsøk med Vaddasmalm ble gjort i 1929, og de må betegnes som meget vellykket.
Fra 1920 og utover til 1950-tallet ble det gjort kun ubetydelige undersøkelsesarbeider i feltet. Rettighetene ble imidlertid holdt ved like av A/S Sulitjelma Gruber i navnet til A/S Vaddas Gruver.
Som et ledd i "Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge" ble det så i 1950 besluttet av Stortinget at forekomstene i Vaddasfeltet skulle undersøkes med midler fra statsbudsjettet. Rettighetene som tilhørte A/S Vaddas Gruver ved A/S Sulitjelma Gruber ble håndgitt staten, og den første bevilgningen på statsbudsjettet ble gitt i 1951. Det ble besluttet at undersøkelsene i feltet skulle utføres av det statlige gruveselskapet, A/S Norsk Bergverk.
De drev undersøkelser i Vaddas fra 1952 til 57, og det ble gjort omfattende undersøkelsesarbeider med stoll- og stigortdrift, og geofysiske målinger og diamantboring i feltet, samt flotasjonsforsøk av Vaddasmalm. Totalt ble det i perioden 1952-57 brukt 9.5 mill. kr. bevilget over statsbudsjettet.
I perioden 1962-64 ble det i NGU`s regi foretatt geologisk kartlegging og bekkesedimentprøvetaking i feltet, og i 1968 ble det gjort flotasjonsforsøk med malm fra Rieppe, spesielt med tanke på sinkflotasjon.
A/S Bleikvassli Gruber fikk i perioden 1968-72 bruke statens rettigheter til å undersøke Vaddas-Rieppe-feltet, og utførte geofysiske målinger, diamantboring og geologisk kartlegging.
Dette arbeidet er utførlig beskrevet av Lindahl (1974) i hans dr.-avhandling fra Vaddas-Rieppe-feltet.
Nedre Lankavarre ble anmeldt første gang i 1904, og skjerpet første gang ca. 1909 (Jensen 1912). Det er skutt ut kun to små skjerp på mineraliseringens utgående.
Forekomsten ligger ca. 2.5 km sør for Rieppe og er en fortsettelse av mineraliseringen ved Jiekkejavre og i Vaddas-nivå mot sør. Mineraliseringen ligger i en bratt fjellside et stykke ovenfor uren i en høyde av ca. 950 m.o.h. Mot nord, mot kammen av Lankavarre synes mineraliseringen å bli fattigere. I fortsettelsen mot sør finnes det heller ikke massiv malm.
I Nedre Lankavarre er det to rustsoner som kan følges over en temmelig stor lengde, spesielt mot sør. Det er den i høyeste nivå som fører tilnærmet massiv malm i Nedre Lankavarre. Utgående av den massive malmen har en lengde på ca. 300 m. Mektigheten av massiv eller semimasiv malm er i gjennomsnitt mindre enn 1 m, men kan variere mellom 0.20 og 2.0 m.
Malmen i Nedre Lankavarre er meget kraftig tektonisert, med skiferfiller i sulfidmatriks. Skiferfillene er delvis klorittiske og muligens også talkholdige.
Malmgrensene til sidesteinen synes skarpe, med svært lite sulfider i sidesteinen, selv om det er tydelig at også sidesteinen er en grønnsteinsbreksje eller mylonitt. Grensene mot sidesteinen er uregelmessige og mektigheten varierer sterkt.
Malmen er en magnetkistype med en del svovelkis, kobberkis og litt sinkblende. Dybden på overflateforvitringen ses i skjerpene, og den synes å ligge på ca. 0.5 m.
Prøver tatt av Jensen (1912) viste 2.8 % Cu over en mektighet på 0.6-0.8 m.
Co-innholdet er uvanlig lavt i råmalmen, sett i forhold til de andre forekomstene i Vaddas-nivå. Det er relativt lite svovelkis i malmen, men denne er Co-rik (0.30 %). Råmalmen synes å holde så mye som 1.5 % Zn, men sinkblenden har relativt lavt Cd-innhold (0.13 %). |
