|
Historikk:
Sulfidmineraliseringene i Vaddas ble oppdaget like før århundreskiftet. Vaddas-malmen er første gang rapportert i 1896, og dette var innledningen til den første skjerpeperioden i feltet fra 1896 til 1900, i regi av lokale skjerpere.
I 1900 ble det dannet et gruveselskap - "Oxfjorddalen Copper Mining Company Ltd." - med engelsk kapital, som forsøkte å starte gruvedrift i Vaddas. Etter mislykkede forsøk ble imidlertid rettighetene til drift i Vaddas overtatt av A/S Sulitjelma Gruber i 1906, og undersøkelsesarbeidene i feltet ble drevet temmelig intenst fram mot 1910.
I 1914 ble A/S Vaddas Gruver stiftet, et selskap hvor hovedaksjonæren var A/S Sulitjelma Gruber. Konsesjon for drift i Vaddas for 60 år ble gitt dette selskap i 1916. Det ble gjort store undersøkelsesarbeider i form av stolldrift, hovedsakelig på selve Vaddas-forekomsten fram til, fram til 1920.
En oppgave viser at det fra 1906-28 ble brukt 2.7 mill.kr. til undersøkelsesarbeider i feltet.
Før 1920-tallet knyttet det seg vanskeligheter til oppkonsentreringen av kobber fra Vaddasmalmen, som er så finfordelt at det ikke kan skilles ved håndskeiding eller vasking. De første flotasjonsforsøk med Vaddasmalm ble gjort i 1929, og de må betegnes som meget vellykket.
Fra 1920 og utover til 1950-tallet ble det gjort kun ubetydelige undersøkelsesarbeider i feltet. Rettighetene ble imidlertid holdt ved like av A/S Sulitjelma Gruber i navnet til A/S Vaddas Gruver.
Som et ledd i "Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge" ble det så i 1950 besluttet av Stortinget at forekomstene i Vaddasfeltet skulle undersøkes med midler fra statsbudsjettet. Rettighetene som tilhørte A/S Vaddas Gruver ved A/S Sulitjelma Gruber ble håndgitt staten, og den første bevilgningen på statsbudsjettet ble gitt i 1951. Det ble besluttet at undersøkelsene i feltet skulle utføres av det statlige gruveselskapet, A/S Norsk Bergverk.
De drev undersøkelser i Vaddas fra 1952 til 57, og det ble gjort omfattende undersøkelsesarbeider med stoll- og stigortdrift, og geofysiske målinger og diamantboring i feltet, samt flotasjonsforsøk av Vaddasmalm. Totalt ble det i perioden 1952-57 brukt 9.5 mill. kr. bevilget over statsbudsjettet.
I perioden 1962-64 ble det i NGU`s regi foretatt geologisk kartlegging og bekkesedimentprøvetaking i feltet, og i 1968 ble det gjort flotasjonsforsøk med malm fra Rieppe, spesielt med tanke på sinkflotasjon.
A/S Bleikvassli Gruber fikk i perioden 1968-72 bruke statens rettigheter til å undersøke Vaddas-Rieppe-feltet, og utførte geofysiske målinger, diamantboring og geologisk kartlegging.
Dette arbeidet er utførlig beskrevet av Lindahl (1974) i hans dr.-avhandling fra Vaddas-Rieppe-feltet.
Fra Doaresgaisa til Heindalen kan Vaddas-nivå med mineraliseringer (mellom Loftani grønnstein (øvre deler er amfibolittisk) og overliggende amfibolitt tilhørende "kontaktmetamorf serie") følges rundt Sagjemgaisa (Heindalstinden) som en rustsone like under høyfjellsplatået på 1000-1100 m.o.h.
Heindal-forekomsten ligger på vestsiden av Heinelva i relativt flatt terreng, knapt 500 m.o.h.
Det er en god del overdekning i området, og i de gamle små skjerp so finnes er malmen sterkt forvitret, slik at det ikke har vært mulig å finne friske prøver.
Mineraliseringen har et fall mot sør på ca. 30°, og den synes å ligge i en meget svakt foldet antiform med akse svakt fallende mot sør.
Vogt (1919) betegner forekomsten som impregnasjon i skifer.
Pga. mengden overdekning, sterk forvitring i skjerp i utgående, og den gunstige topografi er det gjort geofysiske målinger på forekomsten (sesongen 1972). Det ble målt med ABEM`s Minigun apparatur.
EM-anomalien tilsier en god leder med utstrekning på ca. 500 m. En kortere leder med strøklengde 200 m ligger i et nivå 10-20 m høyere.
Ingen analyser eller mineralogiske undersøkelser er gjort på mineraliseringen.
|
