|
Fjellbo-Brånåklovås-forekomsten har stor utstrekning; rundt 5 km lang og 1,5 km bred. Uttakene har foregått i sydlige del av forekomsten. Brudd som drives i dag er Hauane-bruddet til Lundhs Labrador AS i Brånåklovåsen, som ble åpnet i 1987, og bruddet til Rolf Willy Nilsen AS (overtatt tidligere Monzonite AS) i Vevjeås Nord, som ble startet på 1970- eller 80-tallet. Sistnevnte ligger riktignok på grensa til Tvedalen-forekomsten og strekker seg inn i begge forekomster og larvikittyper. Hauane inneholder stein av bra homogenitet som er godt egnet for større prosjekter. Eksempelvis er hele frontsiden på skyskraperen Barnett Bank Center i Jacksonville, USA, og store deler av 1.etasjen innvendig kledd med plater av larvikitten herfra. Til dette gikk det med ca. 700 m3. Hauane-bruddets årsproduksjon av kommersielle blokker ligger for tiden på 4000 - 6000 m3. Tidligere har det vært drift i flere brudd nærmere Mørje, og tilsvarende som i Vevjeås Nord, ligger også disse i grensesonen og har en veksling av de to larvikittypene typisk for hhv. Fjellbo-Brånåklovås og Tvedalen-forekomsten. Forøvrig drev Larvik Granite AS et brudd vest for Fjellbo, kalt Lannerfeltet, på 1990-tallet. Dette ble nedlagt i 1999 el. 2000 pga. for dårlig steinkvalitet og mye oppsprekning.
Fjellbo-Brånåklovås tilhører det store dypbergartskomplekset av larvikitter som omgir Larvik. Forekomsten består av en larvikittype vi betegner Bassebutypen. Denne typen har utbredelse både nord og sør for sonen med Tvedalstype larvikitt, og dens nordlige avgrensning er ca. langs E18. Bassebutypen har mellomgrå til lys grå egenfarge og fargespill i lyseblått og sølv/bronse med middels til god intensitet. I forhold til Prestskjeggtypen som opptrer på nordsiden av E18, har den et sterkere fargespill og ofte litt mørkere egenfarge, men er ellers lik. Tvedalstypen derimot, har et fargespill dominert av blått og med en intensitet som normalt er bedre enn i Bassebutypen. Larvikittenes fargespill overlever selv betydelig forvitring, og er et sentralt, diagnostisk trekk under kartlegging av ulike typer.
Larvikitt består i hovedsak av mineralet feltspat. Bergartens fargespill kommer av den spesielle typen feltspat. Feltspatkrystallene inneholder mikroskopiske lameller av plagioklasfeltspat og kalifeltspat i veksling, og fargespillet er en optisk effekt, kalt schiller-effekt, som oppstår når lys brytes i disse krystallene. Utenom feltspaten, som er grovkornet, inneholder bergarten noen prosent av andre, hovedsaklig mørke mineraler som er fin- til middelskornige. Det kan også forekomme omvandlingsmineraler (dannet senere). Disse er svært finkornige.
Bassebutypen har opptil 3 cm store feltspatkrystaller. Disse er parallelt til subparallelt orientert og gir larvikittypen en nokså tydelig og relativt god kløv (letteste splitteretning og plan hvor fargespillet kommer best fram). Innen forekomsten heller kløven/fargeplanet rundt 80 grader mot nordøst.
Larvikitten har et ganske homogent utseende over det meste av forekomstarealet. Den nordligste randen av forekomsten og en rundt 200 m tykk, parallell sone litt lengre sør avviker imidlertid i utseende. Bassebutypen inneholder enkelte soner med noe bedre fargespill enn normalt (litt bedre intensitet og/eller dypere blåfarge enn vanlig), og et par av disse sonene går her. Mye av den nordlige randsonen har også grønnlig egenfarge, pga. omvandling. Omvandlet larvikitt opptrer i mindre partier ellers også. Slike partier er generelt av redusert verdi pga. fargeendring (bleket, grønnlig eller rødlig) og ofte reduksjon eller "oppspisning" av fargespillet. Nevnte grønnlige larvikitt med bra farvespill virker imidlertid attraktiv.
Bassebutypen danner relativt høye åspartier i terrenget og på disse høydene er det ofte flere småtopper. Det er i åsene/forhøyningene det er størst sannsynlighet for å finne fjell som er massivt og "helt" nok til at det er mulig å ta ut kommersielle blokker. Forsenkninger fører mer oppsprukket fjell. Selv i et parti med "helt" fjell, relativt sett, er utnyttelsesgraden i denne larvikittypen likevel lav, oftest mindre enn 10 %. Dette har sammenheng med innslag av pegmatittårer, ganger, omvandlet stein, hvite stikk og oppsprekning - dvs. urenheter i fjellet som minker tilgangen på hele, feilfrie emner til blokk. I dagfjellsonen (øverste 10-20 m) finnes i tillegg ofte tynne, parallelle sprekker parallelt med fargeplanet, kalt "åpen kløv". Fenomenet antas å skyldes spenningsavlastning i fjellet langs terrengoverflaten, og er særlig vanlig i de "sprøeste" (minst porøse) larvikittypene.
Potensiale: Fjellbo-Brånåklovås er en viktig forekomst. Vi anser reservegrunnlaget som stort, og Bassebutypen larvikitt har et relativt bra potensiale. Varianten med noe bedre fargespill er interessant, men til dels oppsprukket, og sonemektigheten kan være noe begrenset.
|