|
Kobberforekomstene i Alta-Kvænangenvinduet har vært kjent svært lenge. Moberg (1968) refererer en beretning fra 1690 som antyder kobbermalm i Kåfjord. Sommeren 1825 ble de nåværende Kåfjord-forekomstene funnet av engelske interessenter.
Det første kjente malmfunn i Kvænangen gjelder den såkalte Gamlegruva eller E-gruva. Den ble funnet av samene i 1829, og i 1831 gikk det første hestelass med malm til smelteverket i Kåfjord i Alta (Trøften 1964).
Brytning av noen av de små, men rike kobberforekomstene i Bergmarkfeltet tok til i 1830-40 og fortsatte i første omgang fram til 1878, da driften ble innstilt både i Kvænangen og i Kåfjord. De første forekomstene som ble funnet var trolig Edvards gruve, Gamle gruve (E-gruven) og Bergmark gruve (Vik 1985).
I slutten av 1830-årene hadde man tatt ut endel kobbermalm, og i 1840 begynte drift i liten skala. En oppsynsmann og 2-3 gruvearbeidere var ansatt. I 1843 ble Carl Oscar Bergmark ansatt som arbeidsleder. Folketellingen fra 1845 for Kvænangen angir at 18 mann var klassifisert som værksarbeidere. Arbeidsstokken økte fram til 1863, da antall ansatte var 98 (Antonsen 1976).
Malmen ble fraktet til Kåfjord for smelting. Transporten skjedde med båt fra Kjækan. Ett forsøk ble gjort med hestetransport over fjellet. Kåfjordverket hadde hele tiden store interesser i driften, men først fra 1857 ble de to selskapene slått sammen til ett: "The Alten and Kvænangen Mining Association".
Mengden av malm var liten, selv under datidens forhold, og først i begyndelsen av 1860-årene kom den over 450 tonn malm pr. år. Kobbergehalten var svært høy, i 1884 8 %, 1851 9.39 %, 1854 og 1855 10 %, 1857 11 % og 1859 9.59 %. Siden falt gehalten til ca. 5 % i 1864, 1867 og 1874, mens produksjonen økte (Antonsen 1976).
En oppsummering av produksjonen i Kvænangen synes å gi 6800 tonn malm med et gjennomsnittlig kobberinnhold på 7.4 % (Moberg 1968).
Etter driftsoppholdet fra 1878 ble det ny drift i Kvænangen i 1896, etterat konsul N. Person (senere eier av A/S Sulitjelma Gruber) hadde overtatt Kåfjord Gruver. Bergmester A. S. Bachke anbefalte i sin rapport fra 20/9 1896 ikke å starte drift i Kvænangen, men så skjedde. Undersøkelsene i Kvænangen ble stoppet allerede i 1898 da en først ville ha klarhet i om driften i Kåfjord kunne bære seg. Undersøkelsene ble imidlertid tatt opp igjen i stor stil 1902, og i 1904 arbeidet 50-60 mann i Kvænangen. Man bygde vei fra Badderen til gruvene og telefonlinje ble også reist. Produksjonen var i 1904 433 tonn kobbermalm med gehalt på 8 % og 1820 tonn vaskemalm med 2 % Cu og dessuten 76 tonn svovelkis (Bull 1972).
I 1908 ble driften i Kåfjord gruver innstilt for godt, og siden har det heller ikke vært gruveaktivitet i Bergmarkfeltet, bortsett fra i 1909 da det ble drevet undersøkelsesarbeid i Magnus gruve i 2 måneder. I Bergmarkfeltet er det samlet brutt 15-18 000 tonn malm med et kobberinnhold på ca. 1000 tonn (Poulsen 1964).
I 1915 utførte Zenzen (1916) geologisk kartlegging i den vestlige delen av Alta-Kvænangenvinduet på oppdrag for Sulitjelma Aktiebolag, med bl.a. detaljkartlegging av de enkelte gruveområder.
I årene før den andre verdenskrig satt direktør Worm H. Lund med rettighetene i feltet, og endel av området ble undersøkt med elektriske målinger (bergarkivrapport nr. 902).
Geologisk kartlegging, geofysiske målinger og bekkesedimentprøvetaking over Bergmarkantiklinalen ble utført av NGU i 1960-62. Bull (1972) har beskrevet noen av mineraliseringene i en diplomoppgave ved NTH. Sen og Hegrum kartla samtidig (1971) hele antiklinalen. I samme tidsrom (1971-73) ble det også diamantboret ved Kisgangen og Cedar av A/S Bleikvassli Gruver og utført et omfattende prospekteringsarbeid av A/S Sulitjelma Gruber i samarbeid med Orkla Industrier A/S, som bl.a. omfattet en geokjemisk bekkesedimentundersøkelse av hele den vestlige delen av Alta-Kvænangenvinduet. Vinduet er også dekket med geofysiske målinger fra helikopter av NGU, og kartlagt i 1971-75 av Gautier på oppdrag for A/S Sulitjelma Gruber.
Vik (1985) arbeidet med mineraliseringene i feltet i 1979-83 i forbindelse med Undersøkelse av Statens Bergrettigheter og senere doktoravhandling ved NTH.
NGU utførte geofysiske målinger (CP, VLF og Mag.) mellom Cedars gruve og Kisgangvatnet i 1979, med tilleggsmålinger i 1980 (Dalsegg i Vik 1982).
F-gruva ligger på toppen av en liten fjellrygg vest for Gamlegruva, og er en 3x1 m2 stor vannfylt synk anlagt på en ca. 1 m mektig og 5-6 m lang, steiltstående gang, omgitt av albitt-karbonat-omvandlet metagabbro. Avgrensning av gangen mot vest er her, som i G-gruva, en glideflate. Gangen består av en kjerne av jaspis med vekslende mengder jernoksyder og med en 1-2 dm tykk rand av mer massiv magnetitt.
I tillegg til magnetitt og hematitt opptrer kobberkis, bornitt, digenitt, kobberglans, svovelkis og kovelin. Malmen er inhomogen, så det totale mengdeforholdet mellom fasene er vanskelig å bestemme. Teksturelt preges malmen av oppsprekking og av at magnetitt fortrenges av kobbersulfider, vesentlig bornitt-digenitt-kobberglans. Magnetitt og hematitt synes å være hovedmineraler. Magnetitt opptrer i større massive felter. Inneslutninger av silikater antyder en middels- til grovkornet tekstur. Oppsprekkingen viser lokalt at korna har form som plater. Mindre karbonat-albittganger har også tydelig plateformige magnetittfelter. Som oftest viser mineralet martittisering, med små hematittnåler langs kubiske plan, og større, mer uregelmessig formede hematittfelter. Magnetitten er sterkt oppsprukket og sprekkene fylt med kvarts eller sulfider. Oppsprekkingen synes å følge krystallografiske plan slik at mineralet er knust opp i terninger. Følger en en slik knusningssone over et slip kan en se at den utvikler seg fra å være en mekanisk oppknusing med gjenfylling først av kvarts så av sulfid, til å bli en fortrengning med bare rundede rester av magnetitt som "flyter" i sulfidmatriks. I kobbermineral-aggregatene opptrer magnetitt dessuten som idiomorfe til subidiomorfe, opptil 0.5 m store korn.
Hematitt opptrer som beskrevet ovenfor, dessuten som små nåler, i størrelsesorden 0.05 mm lange, ujevnt fordelt i kobberfasene. Nålene opptrer i alle fasene men ser ut til å foretrekke digenitt-kobberglansfasen. I jaspisdominert malm opptrer mineralet som tette, filtaktige aggregat av hematittnåler, ofte så små at de enkelte korna ikke kan skilles under mikroskopet. Aggregatene er alltid fulle av kvartsinneslutninger og med diffus avgrensning mot jaspisen.
Kobbersulfidene bornitt-digenitt-kobberglans opptrer alltid tett sammenvokst i en myrmekittisk tekstur hvor bornitt dominerer, fulgt av digenitt. Normalt er bornitt uten inneslutninger men kan ha små, tynne kobberkisspindler langs kubiske plan. Digenitt opptrer alltid som en tynn rand mellom bornitt og andre faser. Kobberglans finnes som brede lameller i digenitten, ofte oppsprukket langs den lengste aksen.
Kobberkis finnes sjeldent sammen med bornitt-digenitt-kobberglansparagenesen, men finnes som større partier i sprekker etc. i magnetitten, som mineralet ofte fortrenger.
Svovelkis opptrer i små mengder sammen med kobberkis, ofte som rundede fortrengningsrester av mer idiomorfe korn. Som supergent omvandlingsprodukt opptrer små vifteformede aggregater av kovelin aksessorisk.
Prøve merket TR0494.04 (skjerpet ble først antatt å være en del av G-gruva) er fra dette skjerpet, og er av jaspis med massive partier av magnetitt, hematitt og litt kobberkis. |
