|
Askedalsåsane-forekomsten har ikke vært i drift. Den tilhører det store dypbergartskomplekset av larvikitter som omgir Larvik. Forekomsten består av en larvikittype vi betegner Bassebutypen. Denne typen har utbredelse både nord og sør for sonen med Tvedalstype larvikitt, og dens nordlige avgrensning er ca. langs E18. Bassebutypen har mellomgrå til lys grå egenfarge og fargespill i lyseblått og sølv/bronse med middels til god intensitet. I forhold til Prestskjeggtypen som opptrer på nordsiden av E18, har den et sterkere fargespill og ofte litt mørkere egenfarge, men er ellers lik. Tvedalstypen derimot, har et fargespill dominert av blått og med en intensitet som normalt er bedre enn i Bassebutypen. Larvikittenes fargespill overlever selv betydelig forvitring, og er et sentralt, diagnostisk trekk under kartlegging av ulike typer.
Larvikitt består i hovedsak av mineralet feltspat. Bergartens fargespill kommer av den spesielle typen feltspat. Feltspatkrystallene inneholder mikroskopiske lameller av plagioklasfeltspat og kalifeltspat i veksling, og fargespillet er en optisk effekt, kalt schiller-effekt, som oppstår når lys brytes i disse krystallene. Utenom feltspaten, som er grovkornet, inneholder bergarten noen prosent av andre, hovedsaklig mørke mineraler som er fin- til middelskornige. Det kan også forekomme omvandlingsmineraler (dannet senere). Disse er svært finkornige.
Bassebutypen har opptil 3 cm store feltspatkrystaller. Disse er parallelt til subparallelt orientert og gir larvikittypen en nokså tydelig og relativt god kløv (letteste splitteretning og plan hvor fargespillet kommer best fram). Innen forekomsten heller kløven/fargeplanet relativt steilt mot nordøst.
Larvikitten virker homogen over det meste av forekomsten. I sørligste del, langs Vestmunnvatn - N-sida av Tverrfjorden, forekommer det imidlertid en sone som avviker i utseende. Bassebutypen inneholder enkelte soner med noe bedre fargespill enn normalt (litt bedre intensitet og/eller dypere blåfarge enn vanlig), og en av disse går her. Denne sonen har også grønnlig egenfarge, pga. omvandling. Omvandlet larvikitt er oftest av redusert verdi, men ettersom denne sonen både er nokså bred, virker lite oppsprukket og har attraktiv stein, kan den muligens utgjøre en ressurs. Omvandlet larvikitt forekommer også i mindre partier ellers i forekomsten. Den grønne omvandlingen opptrer i enkelte forsenkninger og skråninger. Bleking og rød omvandling, som ofte reduserer eller "spiser opp" fargespillet, synes det å være lite av.
Bassebutypen danner relativt høye åspartier i terrenget. Disse høydene har ofte flere småtopper, særlig typisk er dette i Askedalsåsane. Det meste av forekomsten er lite oppsprukket, men disse små og større kollene inneholder gjerne de mest massive og "hele" kjernene i fjellet, med best mulighet for kommersielle blokkstørrelser. Forsenkningene har større sprekketetthet. Selv i et parti med god massivitet er utnyttelsesgraden i denne larvikittypen likevel lav, oftest mindre enn 10 %. Dette har sammenheng med innslag av pegmatittårer, ganger, omvandlet stein, hvite stikk og oppsprekning - dvs. urenheter i fjellet som minker tilgangen på hele, feilfrie emner til blokk. I dagfjellsonen (øverste 10-20 m) finnes i tillegg ofte tynne, parallelle sprekker parallelt med fargeplanet, kalt "åpen kløv". Fenomenet antas å skyldes spenningsavlastning i fjellet langs terrengoverflaten, og er særlig vanlig i de "sprøeste" (minst porøse) larvikittypene.
Potensiale: Askedalsåsane-forekomsten inneholder store reserver og en larvikittype med ganske bra potensiale. Sonen i sør kan representere en interessant ressurs av en grønnlig Bassebutype-variant med litt bedre fargespill enn vanlig.
|
