|
H.P. Geis (1967):
Vest for gården Vågseter er det en bukt som er ca. 1 km bred. Mineraliseringen opptrer på begge sider av denne bukten. Lengst i vest finnes det en like ved gården Nesjestrand. Det ble her funnet en nordlig og en sydlig sone med 40 m mellomrom. I den nordlige sonen er det en blotning i vest ved strandkanten. Bredden er 5 m, lengde 17 m og fall 71° mot nord. En prøve hadde følgende sammensetning:
Råmalm: 27.7 % Fe, 4.0 % TiO2, 0.70% S.
Påsetning 1:4.48.
70 m øst opptrer det en blotning til hvor utgående er 2,4 m bred, lengden ca. 15 m, fall 71° nord. En prøve viste påsetning 1:9.52. En prøve viste påsetning 1:9.52. De magnetiske målinger tyder på at det ikke er sammenheng mellom blotningene.
Den sydlige malmsonen er synlig over 70 m lengde med en bredde på 4 m, fall 40° nord. En prøve ga følgende resultat:
Råmalm: 32.7 % Fe, 5.1 % TiO2, 0.9 % S.
Påsetning 1:2.84 (>200 mesh).
I malmens forlengelse er det over 25 m lengde 3 gamle synker som ikke synes å være særlig dype. Den samme malmsonen ble ved hjelp av magnetometermålinger fulgt østover over 2200 m lengde frem til den ovennevnte bukt. Det viste seg herved at det foreligger en anomali en anomali på ca. 2000 gamma som er mer eller mindre sammenhengende. Inne i denne opptrer det mindre områder med anomalier >5000 gamma. I den østlige delen er anomalien mer oppdelt, og på 1000 gamma. Årsaken til anomaliene kan man ikke si noe om da anomalisonen er mer eller mindre sterkt overdekket, og det finnes bare meget få blotninger, derav ingen malm. Sonen fortsetter østenfor den ovennevnte bukt på et nes vestenfor gården Vågseter. Herfra og østenfor er den fulgt over en strøklengde på vel 500 m. Malmen er bare helt i vest blottlagt i hele sin bredde på ca. 8 m. Lenger østover er den bare delvis blottlagt, og her kunne det sees bredder opptil 3.5 m. De magnetiske målinger viste en ganske kraftig anomalisone over den samme lengden. Antar man en midlere mektighet på 5 m, får man et malmareal på 2500 m2. I sonens forlengelse østover er det funnet en del svake magnetiske anomalier over en lengde på 600 m.
Med prøver uttatt av direktør Øverlie i 1956 ble det gjort en del oppredningsforsøk. Prøvene skriver seg antageligvis fra den gamle synken. Ved nedknusing til alt. >70 mesh ble det laget ved hjelp av håndmagnet et konsentrat 69.0 % Fe. Ved flotasjon, nedknusing til 97 % >200 mesh og separasjon med håndmagnet ble det fremstilt en slig med:
71.4 % Fe, 0.50 % SiO2, Ca 0.005 % P, 0.020 % S.
Ingeniør Asak fremstilte et konsentrat med:
68.7 % Fe, 0.58 % V, 0.40 % TiO2, <0.020 % P, 0.088 % S, 0.011 % Cu, 0.0125 % Ni (nedknust til 99 % >100 mesh). Gjennomsnittspåsetningen av 9 prøver uttatt på forskjellige steder innen forekomsten var 1:4,44. |
