English version
MALMDATABASEN
Registrering 4211 - 001 Svartegruva
(Objekt Id: 5265)
(Sist oppdatert: 09.02.2005)

Lokalisering
Fylke: Agder Kommune: Gjerstad (4211)
Kart 1:50000: Gjerstad (1612-1) Kart 1:250000: Arendal
Koordinatsystem: EU89-UTM Zone 32
Øst: 508168 m. Nord: 6520941 m.
Lengdegrad: 9.1414720 Breddegrad: 58.8282950
Kartvisning

Ressurs
Ressurstype: Jernmetaller (Fe, Mn, Ti) Ressursundertype: Jern-titan
Element(er): Fe Ti
Betydning
Råstoffbetydning: Ikke vurdert (reg. 18.02.2015)


Mineralisering
Æra: Proterozoikum Periode: Mesoproterosoikum
Genese: Form:
Hovedtekstur: Min. fordeling:
Kornstørrelse: Hovedomvandling:
Strøk/Fall: Retning:
Feltstupning:
Ti-forekomst type(r)
Hovedtype: Magmatisk Ilm/Mt-forhold:
Subtype: Mt +/- Ilm +/- Ap i mafisk intrusjon %TiO(Malm):
Titan provins: Arendal - Bamble %P2O5(Malm):
Vertsbergart: %MgO(Ilm):
Hoved Ti mineral: Ilmenitt %V2O3(Mt):
ppm U (Rutil):
Stratigrafisk klassifikasjon av vertsbergart
Æra: Proterozoikum Periode: Mesoproterosoikum
Provins: Sørnorske grunnfjellsprovins
Geotek.enhet:
Tektonisk complex:
Intrusivt komplex:
Gruppe: Formasjon:

Opplysning(er) i fritekstformat
Fri tekst
H. P. Geis (1967): Grubene ligger på nordvestsiden av Røyvann, ca. 1.5 km nordøst for det gamle Ekelands Jernverk i Eikeland i Gjerstad. Denne største strossen ble i 1936, på vegne av Spigerverket under ledelse av oberstløytnant Smith, lenset. Da strossen ble ansett for å være farlig, ble arbeidet imidlertid ikke fullført. Det ble senere satt opp et borprogram av oberstløytnant Smith og dr. C. W. Carstens i fellesskap som imidlertid ikke ble gjennomført. I NGUs bergarkiv finnes det som rapport nr. 2684 et utdrag av ingeniør Stadheims dagbok fra 1936. Dette gir et meget godt bilde av forekomsten, og jeg vil i det følgende holde meg til denne beskrivelsen. Stadheim har tatt en del prøver hvis analyseresultater imidlertid ikke finnes i denne rapporten. Strossen som ligger lengst i sydvest, kalte Stadheim for nr.1. Den er 16 m lang og malmens bredde er 2.6 m. Så følger 10 m overdekket terreng hvorpå strosse nr. 2 begynner. Dens lengde er 15 m og bredde er 2 m. Etter 13 m overdekning følger strosse nr. 3. Den er 30 m lang, de første 10 m har den ca. 2.8 m bredde, og deretter avtar mektigheten ned til 1 m i nordøstenden. 20 m videre følger strosse nr. 4, hvilken er 12 m lang og 2.5 m bred. Etter ytterligere 20 m følger strosse nr. 5. Dette er den største strosse. Bredden i sydvestenden er 3.3 m og i den annen ende ca. 2 m. Lengden er knapt 50 m. Strossebredden er størst på midten, ca. 3.5 m. 12 m videre begynner strosse nr. 6. Bredden i dens sydvestende er 2 m, den avtar mot nordøst. Den er ved 22 m bare 0.8 m bred og denne bredden holder seg konstant frem til 30 m. Av denne bredden på 80 cm er bare halvparten rikere malm, resten impregnasjon. Først etter 150 m følger strosse nr. 7. Mellom de to strossene er det ganske godt blottet, og man kan se at det her er bare ganske tynne stjert-om-stjert liggende malmlinser med mektigheter fra noen cm til 10 cm. Strosse nr. 7 er 1.5 m bred og 12 m lang. Bare 40 cm av strossebredden var noe rikere malm, resten impregnasjon. En skjæring og stoll (nr. 8) følger etter ytterligere 40 m. Malmen har her svingt litt i øst-vest retning. Malmens mektighet i stolltaket er 1.20 m. Stollen er 10 m lang. Det ble foretatt magnetiske målinger mellom de gamle arbeider, og det viste seg at det bare var svake magnetiske anomalier mellom de forskjellige strosser. Dette tyder på at i beste fall er det sammenheng mellom strossene i form av impregnasjon. Svartgruben ligger 60 m fra den sistnevnte stoll, men den ligger ikke i samme strøkretning. Det er drevet en skjæring fra øst mot vest ca. 10 m bred og 10 m lang. I forlengelsen mot øst er det drevet ned en liten strosse som er 25 m lang og 10 m bred. I dens fortsettelse mot øst er det en liten strosse som er ca. 10 m lang og 5 m bred. Videre nordøstover finnes det ingen gamle arbeider, og magnetometermålingen ga ingen anomalier i denne retning heller. Forekomsten ble av Carstens og Smith i sin tid ansett for å være den storste i området Arendal-Kragerø. Carstens sier at gangsonen er fulgt ca. 1000 m lengde, men at lengden av den egentlige malmgang neppe er mer enn ca. 250 m. Som gjennomsnittsmektighet regnet han med 1.50 til 2.50 m, som altså ville tilsi at malmareal på ca. 500 m2. Det dreier seg altså her om en forekomst av sterkt begrenset utstrekning. Det skal til slutt tilfoyes at det opptrer noen drag av ganske ren kvartsitt parallelt med malmsonen. Disse kvartsittdragene vil Rothé avgi nærmere beretning om. Følgende prøver ble tatt og undersøkt: St<jern, strosse 1 : 43.54% slig - 200 mesh (påsetning 1:2.30) Slig : 66.87% Fe, 5.37% TiO2, 0.83 % V. R&malm : 14.8% TiO 2 Ståltjern, strosse 6 : 36.93% slig - 200 mesh (påsetning 1:2.71) slig : 67.79% Fe, 4.59% TiO2) 0.81% V. Råmalm: 14.9% TiO2 Svartgruben : 56.68 % slig - 200 mesh (påsetning 1:1.79) Slig: 65.19% Fe, 6.69% TiO2, 0.81% V. Råmalm : 16.3% TiO2 Forekomsten falt i det fri i 1966 og ble så anmeldt av oss. Konklusjon Forekomstens størrelse og TiO2-gehalten i sligen gjør at den f. t. ikke lar seg drive. Men da dette er en av de største og rikeste vanadiumforekomster på Sørlandet, mener jeg man bør beholde den.

Litteraturfortegnelser:
Fra NGU's Referansearkiv.:
Geis, H.P. , 1968
Norges jern-titanforekomster
;Norges geologiske undersøkelse;FAGRAPPORT;Bergarkivet; No.BA 7907;155 sider
Abstrakt:
Oppramsing av hele landets jern-titanforekomster, hvorav 15 trekkes fram som de største. Hver forekomst beskrives ut fra befaring med geologiske og dels kjemiske data. Oppredningsresultater presenteres også. Oppramsing- en går fra Hedmark til Finnmark i nord.

Hovland, R. , 1967
Notat om Ekeland jernverksgruber.
;Norges geologiske undersøkelse;FAGRAPPORT;Bergarkivet; No.BA 4417;7 sider
Abstrakt:
Rapporten beskriver en malmgeologisk og magnetometrisk undersøkelse av Ekelandsgruvene og de enkelte forekomstene blir behandlet: - Øvre Myrestø. Malmsonen varierer fra 1 - 3 m- - Nedre Myrestø. Malmen er antagelig gangformet og 2 - 3 m mektig. Anomalikartet viser at malmen er meget begrenset. - Ståltjerngruven. Malmen opptrer som ganger som i følge de magnetiske målingene ikke er sammenhengende. Bemerkelsesverdig er de høye negative anomaliene.

Stadheim, J. , 1936
Ekelandsgruberne (Fra dagbok)
;Norges geologiske undersøkelse;FAGRAPPORT;Bergarkivet; No.BA 2684;5 sider
Abstrakt:
Rapporten er utskrift av dagbok og omhandler Ståljerngruven. Det er foretatt malmgeologiske og magnetometriske undersøkelser av forekomsten som er avdekket med en rekke strosser og stoller. Det blir ikke gitt noen konklusjon på undersøkelsene.

Stadheim, J. , 1936
Myrestø gruber (Fra dagbok)
;Norges geologiske undersøkelse;FAGRAPPORT;Bergarkivet; No.BA 2685;2 sider
Abstrakt:
Rapporten er utført av dagbok og gir en malmgeologisk beskrivelse av Nedre og Øvre Myrestø gruver. Malmen er sjelden ren og veksler mellom bånd og impregnasjon.

Stadheim, J. , 1936
Egelands Verk
;Norges geologiske undersøkelse;FAGRAPPORT;Bergarkivet; No.BA 2692;2 sider
Abstrakt:
Rapporten er uttdrag av "Egelands Jernverk" forf. Jonas Hanssen. Utgitt i Porsgrund på Joh. Dyrings forlag, 1903, og omhandler verkets historie.


Faktaarket ble generert 26.04.2024

Spørsmål eller kommentarer vedrørende faktaarket kan mailes til:
ressursdatabaser@ngu.no
Copyright © 2024 Norges geologiske undersøkelse