|
Baugsberggruvene er blant de eldste i Østerdalen. Det er to gruveområder, Gamle Baugsberg (HE0091) i sør og Nye Baugsberg (HE0159) i nord. Gamle Baugsberg ble mutet allerede i juli 1658 av Georg Brandt fra Kvikne, mens Nye Baugsberg ble mutet først i desember 1752 etter dannelsen av Fredriks gave Verk. Driften av Gamle Baugsberg ble tatt opp sammen med driften i Fådal gruver (HE0127) og Høgåsen ved Gammelsætra (HE0165) i 1660 i et kobberverk - Lille Elvedalens kobberverk. Det ble startet en smeltehytte nede ved Sølna, nesten på samme sted som Lovise hytte ble satt opp i 1748. Svært lite er kjent om driften i Baugsberg spesielt. Produksjonstall er imidlertid kjent for kobberverket. Før 1666 ble det tatt ut 200 tønner erts dvs. ca. 200 tonn, sannsynligvis fra Baugsberg. Ca. 1674 ble så verket nedlagt. Ny drift ble tatt opp igjen på Fådalsgruva i 1722 av et interessentskap og varte fram til1728. Baugsberg lå åpenbart nede i denne perioden. 178 skippund kobber (ca. 28 t) ble utvunnet i denne perioden. Brostrup Tax fortsatte så driften framover til 1739 og utvant ca. 18 t kobber (fram til 1737). Hans Hagerup, borgermester og kjøpmann i Trondheim overtok deretter Fådalsgruva i 1739 og mutet også Baugsberg. Han oppførte deretter en ny smeltehytte, Strøms hytte ved Sivilla. Hagerup og hans interessenter drev deretter fram til 1747 både Baugsberg og Fådal gruver. Totalt ble det tatt ut litt over 743 skippund kobber i perioden 1722-1747, dvs. ca. 120 tonn kobber. I 1747 ble så malmen i Folldal funnet og både Fådal og Baugsberg kom inn under det nye Fredriks gave verk, idet Hagerup gav fra seg disse gruvene til det nye selskapet. I 1748 ble så Lovise hytte satt opp ved Sølna, kun en km unna Baugsberg gruver. Nye Baugsberg gruve ble mutet i desember 1752. Driften her må ha vært kort og intens, fordi allerede i 1802 var gruva vannfylt og dels fylt med gråberg. I 1767 rapporteres det om driftsutgifter ved verket på over 10000 riksdaler, hvorav Folldal sto for 49 %, Rødal 23 %, Baugsberg kun 8 % og hyttene 20%. I 1818 brant Lovise hytte for første gang og det ble nok stopp i driften i Baugsberg. Total ble det under Fredrik Gave verk produsert 21090 skippund kobber, dvs. ca. 3400 t., hvorav det meste kom fra Folldal. i 1827 overtok Røros verk Fredriks gave verk og Langmark forteller i sitt manuskript (ca. 1830?) om beskjeden drift i Baugsberg. Riiber (1923) beretter at Foldal Copper and Sulphur Comp. ltd. som startet ny gruvedrift i Folldal i 1907, lenset gamle Baugsberg, men fant kun beskjeden malm. Etter det har det ikke vært noen aktivitet i Baugsberggruvene.
Langmark (1830?) beskriver at malmen i Baugsberg er tilknyttet kvarts-nyrer på en bestemt horisont i glimmerskifer. I Nye Baugsberg mener han at malmen følger lagningen i omgivende skifer og har retning nord-sør og med et fall mot vest som varierer fra knapt 40 til 45 grader, mens i Gamle Baugsberg danner malmsonen dels en lav vinkel til omgivende skifer. Malmen sies å bestå av svovelkis (blek kis) og magnetkis (brunkis) med inneslutninger av kobberkis. Rikeste kobbermalm ble funnet sammen med kvarts-nyrene. Riiber (1923) beskriver Gamle Baugsberg som en rekke synker og dagstrosser på en strekning av ca. 200 m i nesten øst-vest retning og med et fall på malmsonen på ca. 20 grader mot nord. Gruva ble som nevnt over, lenset like etter århundre- skiftet. Nederste synk viste seg å være 15 meter dyp. I synken ble det observert et 0.4 m mektig kisbånd i ligg og en impregnasjonssone med magnetkis og kobberkis i heng. I synken ovenfor ble bare et 0.15 m mektig kisbånd observert, mens videre oppover (mot SV) ble bare magnetkis-kobberkis impregnasjoner observert.
Gamle Baugsberg ligger i furuskogen på vestsiden av Baugsberget, ca 690 m.o.h. Det er drevet over en total lengde på ca. 150 m og det er en rekke dype grøfter og synker langs strøket som er tilnærmet øst-vest (dvs. retning 80 grader) og med et fall på 45-65 grader mot nordvest. Det totale tippvolumet anslås til 3680 kbm, hvorav de største haugene ligger nederst. De øverste (vestligste) driftene er nesten totalt gjengrodd og må være mye eldre enn de andre. Det vokser også forholdsvis stor furu på mange av tipphaugene. De to nederste driftene er inngjerdet og den nederste er åpenbart en synk, nå vannfylt. Skjæringene ovenfor synken er dels gjenrast, men rustne skifre og gossan sees flere steder.
I heng over nederste synk opptrer en 30 cm mektig rusten kvartsrik sone. I heng for denne opptrer en ca. 1 m mektig klorittskifer med kvartsslirer, videre en noe rusten sericittrik skifer som går over i en fyllittisk skifer/pelitt/semipelitt. Hele denne sonen har en mektighet på ca. 2.5 m. En 15 cm mektig sterkt forvitret malmsone (sannsynligvis vesentlig magnetkis) sees også i en grop umiddelbart ovenfor øverste gjerde. Her går det også inn en gammel strosse under jord og H-P Geis (Folldal verk) gikk inn i denne i 1958 (ikke å anbefale i dag!). Han beskriver tre magnetkisbånd av 10-20 cm mektighet og inneholdende noe kobberkis og pyritt. Båndene hadde en innbyrdes mektighet på 1 m. Han mente også å kunne se at de kiler ut, mens nye bånd kommer inn langs strøket i sonen. Også her opptrer klorittskifer over malmsonen. I ligg opptrer noe sericittholdig fyllitt. Mineralisering er også blottlagt i nest øverste skjæring og består av rik magnetkis-kobberkis impregnasjon assosiert med kvartslinser. I heng opptrer sericittrik skifer. Mineraliseringen er ellers omgitt av pelittisk til semipelittisk kloritt-muskovittskifer. |
