|
Historikk:
Jernmalmene i Sør-Varanger ble første gang beskrevet av bergmester Tellef Dahl i 1866. Malmmengdene var store, men fattige, og det fantes dengang ikke metoder for anrikning av slik malm. Funnet ble derfor ikke tillagt særlig betydning.
Like før århundreskiftet ble det utviklet nye metoder for magnetisk separasjon, og dette førte til at nye undersøkelser av malmfeltet startet i 1902, og Chr. Anker tok samme år ut mutinger i feltet.
Aktieselskabet Sydvaranger ble stiftet i 1906. Anleggsdriften tok til i 1907, og de første skipninger fant sted høsten 1910.
Den første verdenskrig ødela det økonomiske grunnlaget, og førte til at det flere ganger måtte foretas nedskriving av aksjekapitalen og tilføring av ny kapital. Etter refinansiering i 1927 fikk bedriften utvikle seg i ro inntil den andre verdenskrig satte en stopper for normal drift.
De første anleggene hadde en årskapasitet på 750 000 tonn råmalm, som ga ca. 330 000 tonn slig. Kapasiteten ble senere utvidet i flere trinn. Ved slutten av første verdenskrig kunne anleggene produsere 800 000 tonn slig pr. år.
Virksomheten gikk med meget vekslende aktivitet og resultater fram til krigen i 1940-45, da driften etterhvert opphørte og anleggene til slutt ble helt ødelagt. I løpet av perioden 1910-40 var det i alt brutt ca. 25 mill. tonn råmalm, hovedsaklig fra dagbrudd i Bjørnevann-forekomsten. Dette ga en produksjon på ca. 11 mill. tonn slig.
Før siste verdenskrig var framdriftsplanen for gruvedriften i Bjørnevann basert på overgang til underjordsdrift, og forberedelsene til dette var allerede begynt.
Under krigen hadde det foregått en veldig utvikling av dagbruddsutstyr. Ved planlegging av fortsatt gruvedrift valgte man derfor å fortsette dagbruddsdriften på Bjørnevann-forekomsten.
I 1947 ble det besluttet at anlegget skulle gjenoppbygges, og selskapet fikk statsgaranterte lån på tilsammen 85 mill. kr. Produksjonen kom i gang igjen i 1952, men ble først ferdig utbygget til full drift i 1953.
Produksjonen i Bjørnevann-forekomsten i perioden 1952-64 (fase II) var på 31 mill. tonn malm og 19 mill. tonn gråberg.
I 1964 ble det besluttet å avsenke dagbruddet vesentlig i forhold til de opprinnelige planene, og i fase III, 1964-88, ble det produsert 68 mill. tonn malm og 130 mill. tonn gråberg.
Det første pelletsverket ble tatt i bruk i 1969.
Fram til 1971 var det produksjon kun fra Vestbruddet. Tilredning av Østmalmen startet i 1980.
Etter at Bjørnevann-forekomsten i over 60 år var eneleverandør av malmen, begynte i 1972 driften på forekomstene lenger sør i malmfeltet (Sydfeltet), som er betydelig mindre, 2-25 mill. tonn dagbruddsmalm, og med unntak av Tverrdalsforekomsten (24 % magnetisk jern) har det kun vært drift i forekomster med en tilsvarende malmkvalitet som i Bjørnevann-forekomsten.
Produksjon i Sydfeltet er 48 mill. tonn malm fra forekomstene Grundtjern, Søstervann, Tverrdalen, Fisketind, Bjørnefjell og Jerntoppen.
Bjørnevann-forekomsten er hovedmalmen i feltet (som er ca. 35 km2 stort og inneholder 23 mer eller mindre adskilte forekomster av variabel størrelse (10-175 m mektig malm) og kvalitet (10-32 % magnetisk jern)) og har vært i drift siden starten i 1908. Forekomsten har inntil nedleggelsen i 1996 levert 140 mill. tonn malm med en gjennomsnittsgehalt på 31 % magnetisk jern. Dagbruddet er avbygget i fire faser med økende gråberg/malm forhold.
Undersøkelser:
Hele malmfeltet ble undersøkt under ledelse av Bugge og Skordal fram til 1970. Deres geologiske kart har dannet grunnlag for prospekteringen fram til ca. 1980. Undersøkelsene i feltet har fra 1981 vært utført av Prospektering A/S (ASPRO), og det er utarbeidet nye og detaljerte geologiske kart over hele malmfeltet.
Diamantboring har foregått kontinuerlig i driftsområdet i Bjørnevann og ved utvalgte forekomster i Sydfeltet. Fram til 1983 ble det boret 2000-4000 m pr. år. Et sterkt forsert borprogram ble igangsatt i des. -83 i forbindelse med utarbeidelse av Gruveplan -85. Det ble fram til 1/6-85 boret 111 hull på tilsammen 18 704 m.
I 1960 ble hele grunnfjellsområdet i Øst-Finnmark dekket av flymålinger (NGU). Det ble målt magnetisme og elektromagnetisk respons v.h.a. Fixed-Wing opplegg. Målingen har hatt stor regionalgeologisk verdi, og også lokalisert malmer og malmsoner.
Helikoptermålinger ble utført i 1968 over området Ørnevann - Langfjorden (samt i Jarfjord og Pasvik).
I forbindelse med kartleggingen på 1960-tallet ble det målt en rekke profiler over de registrerte flyanomalier fra 1960.
Både før og etter krigen er det utført en rekke magnetiske målinger rundt Bjørnevann og i Sydfeltet.
Det finnes to hovedmalmtyper i malmfeltet i Bjørnevatn - en relativt god type med et stabilt Fe magn.-innhold på rundt og over 30 %. Denne typen går under betegnelsen Hengmalmen eller Bjørnevannstypen. Den andre typen er svak til variabel med Fe magn. 5-30 % og går under betegnelsen Liggmalm eller Tverrdalstypen. Navnene har de fått etter den stratigrafiske posisjonen i malmsynklinalen og etter de hovedmalmene de brytes fra.
Liggmalm - Tverrdalsmalm:
Denne malmtypen ligger nederst i malmsynklinalen. Gehalten Fe magn. varierer fra 0.2 til over 40 %. For en stor del av malmene ligger gehaltene mellom 10 og 28 % med gjennomsnitt fra 15 til 24 %. Malmen viser stor gehaltvariasjon på tvers av strøket. Ved å kartlegge variasjonene kan de største sonene følges over noen hundre meter, men variasjonene kan være store innen få meter langs strøket. Den kraftige foldingen kompliserer bildet ytterligere.
Mineralinnholdet i en "normalmalm" av Tverrdalstypen er 40-50 % kvarts, 10-40 % amfibol (gruneritt og cummingtonitt) og 30-50 % magnetitt.
Karakteristisk for mange av liggmalmene er at amfibol er anriket i bånd, slik at malmene kan karakteriseres som kvarts-, magnetitt- og amfibolbåndet. Amfibolen vokser ofte med en vinkel på båndingen og med en indre "tømmervase"-struktur i båndene. Denne strukturen gjør malmen svært seig og motstandsdyktig mot mekaniske påvirkninger.
Hengmalm - Bjørnevannsmalm:
Denne malmtypen utgjør hoveddelen av A/S Sydvarangers produksjon. Den er karakterisert ved et relativt stabilt innhold av magnetisk jern på 28-35 %. Mindre partier med lavere gehalter kan forekomme lokalt, men alle driftsmalmene har gjennomsnitt på rundt 30 % Fe magn.
Mineralinnholdet i denne malmtypen er 40-60 % kvarts, 40-50 % magnetitt og 0-10 % amfibol.
Amfibolen er her en grønn hornblende. Denne vokser oftest parallelt med båndingen og danner ikke samme "armering" i bergarten som i Liggmalmhorisonten, og har derfor betydelig bedre opprednings- og driftsegenskaper enn malm av Tverrdalstypen.
Malmsynklinalen strekker seg fra Bjørnevatn og 7 - 8 km mot sør. Nederst ligger en svak til variabel malm av Tverrdalstypen (liggmalmtypen). Adskilt av en hornblendegneis opptrer hengmalmen av god kvalitet. Øverst i serien kommer en kvarts-biotitt-hornblende-gneis av variabel type. I denne serien finnes en eller flere horisonter med jernmalm. I nord har denne malmen over 30 % Fe magn., mens den sørover blir svakere og er tildels ikke gjenfunnet. Sentralt i malmsynklinalen finnes en horisont av god malm. Denne danner Grundtjernsmalmen. Dette kan være en egen horisont, eller en oppfoldet del av hengmalmen.
Bjørnevannsmalmen er den betydeligste i malmfeltet, med lengde over 2 km og mektigheter opptil 150 - 170 m. Geologisk deles den inn i Øst- og Vestmalmen. Forekomsten er foldet i en stor V-formet fold, med ombøyning i nord.
Stratigrafisk underlagt hovedmalmen finnes kvartsittisk glimmergneis, såkalt Bjørnevannsgneis. Enkelte steder langs Vestmalmen opptrer en rød granittisk gneis, opprinnelig en rhyolittlava.
Malmdannelsen har startet med sedimentasjon og utfelling av jernforbindelser i minst tre adskilte episoder. Konkordant den underliggende Bjørnevannsgneisen ble først en fattigere og tynnere malmhorisont avsatt (i dag liggmalm). Sedimaentasjonen er usammenhengende, og stadig avbrutt av ekstruderte lavahorisonter. Disse lavahorisontene er i dag metamorfe hornblendegneiser. Hovedmalmen (i dag hengmalm) er avsatt under rolige geologiske forhold, som har gitt en mektig malmhorisont med ensartet mineralogi. Over hengmalmen, d.v.s. inne i V-folden, finnes en mektig hornblendegneispakke. Inne i denne hornblendegneisen opptrer en tredje malmhorisont, av samme type som liggmalmen.
Denne lagpakken er blitt utsatt for flere større foldefaser, for Bjørnevannsmalmen i to hovedfoldefaser og flere mindre foldefaser. Hovedfoldefasene har påvirket bergartene i Ø-V- og N-S-lige retninger, og har gitt malmene V-formen og sammenstukning av malmene i N-S-retning. Sammenstukningen har gjort at ligg- og hengmalm i nordre del av forekomsten er sammenfoldet til en malmkropp, og at malmen helt i nord bøyer kraftig oppover med ca. 45° aksestupning.
Hovedfoldeaksen dreier mer sørlig mot dypet, noe som indikeres ved at Vestmalmen mot dypet inntar en mer SSV-lig strøkretning.
Bunnen av V-formen (synklinalen) er ikke påvist, men malmen er gjennomboret flere steder på dyp 450 m under overflaten. Det synes som om malmmektigheten avtar mot dypet.
En rekke større og mindre diabasganger skjærer gjennom malmen. Disse regnes å være av kaledonsk alder, og har flere steder ført til større uregelmessighet i malmforløpet.
"Anslått tippvolum" er satt til 850 mill. m3. Dette gjelder samlet tipp fra alle dagbruddene i malmfeltet og er anslått ut fra en samlet gråbergsproduksjon på 280 mill. tonn.
Northern Iron Ltd., et Australiabasert selskap, har startet drift igjen, malmuttak startet desember 2008 og full drift i prosessanleggene forventes i september 2009. Se http://www.northerniron.com.au/. Gruva drives av Sydvaranger Gruve AS (http://www.sydvarangergruve.no/) Bjørnevatn-forekomsten er JORC-klassifisert og reservene er beregnet til 90,5 millioner tonn med 32% total jern. Sum av Indicated og Inferred Resources er 290 millioner tonn @ 31% Fe (Tot). |
