|
Forekomsten ligger i Russelvdalen 1.5 km syd for Russelv. Kleberstenen opptrer i en lys glimmerskifer. Russelven skjærer gjennom forekomseten slik at bergarten er relativt godt blottet. Bergartens mineralogi og struktur varierer meget. Således er kleberstenen sterkt skifrig og relativt bløt langs kontakten. Innen andre partier dominerer magnesitt i den grad at bergarten ikke kan klassifiseres som klebersten. Kun et lite parti lengst nordøst i forekomsten er relativt homogen. Bergarten er for bløt til bygningssten, og den har for lite talk med tanke på formaling.
Lund -94.
Deler av serpentinittlinsen ved Russelv er registrert som kleberforekomst i den nasjonale databasen for Naturstein med no. 60170. På kartblad Nordreisa i M 1:250 000 (Zwaan 1988) og kartblad Lyngstuva i M 1:50 000 (Boyd og Minsaas 1984b) er forekomsten kun avmerket som en serpentinittlinse.
Russelv-forekomsten har vært kjent lenge og er besøkt og beskrevet av en rekke forfattere (Hultin 1971b, Andreassen 1994a,b. Forekomsten er beskrevet av Andreassen (1994a,b) med registernummer 19.3802 i Mineralutviklings register. Det er beskrevet at kleberen (dvs. på Hæsafjellet syd for Russelvforekomsten, som ikke er hovedforekomsten), har et høyt innhold av kloritt og lavt innhold av talk og at den er en hel del forskifret. Et 600 m langt stykke langs Russelva ble undersøkt i detalj, fra inntaksdammen for vannledningen til Russelvgrenda i syd til første liggblotning nedstrøms serpentinittlinsen i nord.
Lokalbefolkningen i Russelv har tydelig kjent til forekomsten i lang tid, og initialer og årstall er sirlig skåret inn over et tidsrom på mange tiår. Dette kan eventuelt brukes til å vurdere steinens kvalitet mot forvitring. Det kan derimot ikke sees merker etter uttak av blokk med sageredskaper noe sted. Det er likevel mulig at det er tatt ut materiale for lokalt bruk.
Ultramafittlinsen ved Russelv er plottet noe unøyaktig og/eller med unøyaktig størrelse på eksisterende kart og i rapporter. Utenom det skarpt og relativt dypt nedskårne elveleiet og den 8 - 10 m høye skråningen på begge sider ned mot elva, er det relativt flate terrenget nærmest elva på begge sider nesten fullstendig overdekket av morene og sammenhengende myrområder. Serpentinittlinsen ligger øverst i Bjørndalsformasjonens metasedimenter på grensen mot Jægervannsformasjonens kvartsitt og polymikte konglomerat (jfr. Boyd og Minsaas 1984b, Zwaan 1988).
Hultin (1971b) hevder at det er en god del hard og magnesittrik kleber i forekomsten, men det synes som om den spesielt karbonatrike varianten er helt underordnet, og den sees bare sporadisk som en hard kleber med typisk lys gul vitringshud. Videre antyder Hultin (1971b) at forekomsten har fall mot ØNØ og at den ligger innleiret som en smal sone/linse med glimmerskifer både i heng og ligg. Dette stemmer ikke. Fallet er hele veien relativt steilt mot vest (ca. 60º), og det er ikke noe sted observert glimmerskifer på vestsiden av forekomsten i dennes nærhet. Det er heller ikke observert glimmerskifer på østsiden av forekomsten.
Fordi man ikke kjenner serpentinittlinsens nøyaktige utstrekning og lokalisering under overdekket, kjenner man heller ikke potensialet for talk/kleberstein godt nok. Den beste klebersteinen finner vi i de bratte knausene helt nede mot elvebredden, og det er rimelig å anta at elva har funnet sitt løp ved å ta minste motstands vei nettopp gjennom kleber. Det er helt påfallende at jo lenger oppover skråningen vi kommer på hver side av elva, jo svakere blir fortalkningen av serpentinitten. God kleberstein opptrer imidlertid kun langs et kort stykke av de 320 m (skrittet opp langs veien) som Russelva skjærer gjennom serpentinittlinsen. I detalj kan vi grovt anslå at det står god kleberstein i noe uregelmessige og usammenhengende partier langs med elva over en ca. 50 - 100 m lang strekning og en bredde tvers over elva på ca. 10 - 20 m (jfr. Hultin 1971b). Forekomsten er karakterisert ved en helt jevn overgang fra serpentinitt til kleberstein.
Susceptibilitetsmålinger gjort under befaringen i september 2002 viste at serpentinitten og overgangsbergarten mot kleberstein er høymagnetisk. Klebersteinen viste seg å gi dels høymagnetiske og dels lavmagnetiske måleverdier med en typisk bimodal fordeling av måleresultatene. Skifrene i serpentinittens ligg er lavmagnetiske (fyllitt og metagråvakke). Det samme er det polymikte konglomeratet som overlagrer serpentinittlinsen og som stikker opp som en lav rygg lengst nord i feltet. Serpentinittlinsen skulle derfor gi en sterk magnetisk kontrast mot sideberget på begge sider.
Det fins ifølge Hultin (1971b) ennå en kleberforekomst lokalisert ca. 1,1 km nedstrøms hovedforekomsten. På det aktuelle stedet ble det speidet etter god kleber, men ikke iakttatt noe. Videre nordover på samme tektonostratigrafiske horisont skal det ligge en serpentinittlinse helt i sjøkanten (Boyd og Minsaas 1984b) som ikke er undersøkt.
I samme tektonostratigrafiske posisjon som Russelvforekomsten ligger det ytterligere to serpentinittlinser lenger syd (Boyd og Minsaas 1984b). Den nærmeste, Hæsafjellet, ligger bare 2 km syd for Russelvforekomsten og er besøkt av Andreassen (1994a). Talk ble ikke registrert, men klorittinnholdet er så vidt høyt at bergarten lar seg bearbeide i noen grad. Forekomsten er av Andreassen (1994a) vurdert som uinteressant.
Det sydligste serpentinittlegemet er meget horisontbestandig. Det strekker seg sydover til et punkt på høyde med bunnen av Sør-Lenangen, har en strøklengde på hele 7 km og en bredde på rundt 100 m og er tolket til å ha skyveplan både i heng og ligg. Linsens talk/kleberpotensiale er ikke kjent.
Vurdering
God kleberstein ser ut til å opptre relativt spredt og ujevnt innenfor et meget begrenset område langs elvens nedskjæring (maksimalt anslagsvis innenfor et "kjerneområde" på 20 x 100 m). Klebersteinens volum kan ikke defineres ut fra foreliggende informasjon. Det ses en jevn overgang fra serpentinitt til kleber med gradvis økende talkinnhold. Det er dels en markert forskifring av overgangsbergarten. Klebersteinen har på sitt beste en meget bra kvalitet. Den er lys grålig med talk og karbonater som hovedmineraler og har lite av øvrige mineraler. Den ser ut til å være lett å bearbeide.
Det er ikke gjort noen detaljert kartlegging og vurdering av Russelv serpentinitt-/kleberforekomst. Området kan ha et potensiale for kleber som hittil ikke er kjent. Det må først gjøres en rekognosering og deretter en detaljert geologisk kartlegging av utvalgte linsers utbredelse langs den tektoniske sonen fra fjorden og ca. 10 km sørover. Det gjelder først og fremst i dalsenkningene. Ved magnetiske profilmålinger vil man enkelt kunne få kjennskap til serpentinittlinsens nøyaktige dimensjoner og lokalisering i utgående under løsmassene, men man får ikke vite noe om reservene av kleber innenfor ultramafitt-linsene uten ved avrøsking.
Lindahl & Nilsson 2002. |
