|
Sonen med brukbar skifer er fulgt langs strøket over en lengde på ca. 800 meter fra ca. 400 meter vest for Toeneiet til ca. 400 meter øst for gården. Mektigheten varierer fra 2-3 meter til 10 meter. Den kiler ut i øst, mens den ikke er fulgt særlig langt vestover fra den nye veien, hvor det er temmelig ulendt.
Skiferen er særlig blottlagt i en opptil 7 meter høy skrent nederst i en høy ås langs nyveien hvor prøvedrift er påtenkt. Her er sonen blottlagt over en lengde på 145 meter. Over den brukbare sonen er det en inntil 15 meter høy ås (overfjell) som dels kan skape problemer for driften. Skiferflatene har generelt et fall på 5-10 grader mot nord. Spaltbarheten er sterkt varierende, også langs strøket og varierer fra lite skifrig til gjennomgående kløv i 1-3 cm skala. Kløvflatene er generelt jevne og plane der skifrigheten er best utviklet.
Flatene er temmelig lyse med et fint "spill" som følge av mm-kornet muskovitt og noe biotitt. Fargen varierer en del fra flate til flate på grunn av variasjon i innhold av biotitt og muskovitt. Enkelte flater oppviser en striping i en retning definert av biotitt-anrikning, noe som nok i mange tilfeller er uønsket.
I tillegg til varierende grad av spaltbarhet er deler av skrenten gjennomsatt av sprekker, dels meget tett. Disse har som oftest en SV-NØ orientering med et relativt steilt fall mot NV (strøk 230-245° og fall 50-60°). Det er også en del foldede og boudinerte kvartsårer, men disse er lokale. Mer utbredt er 2-5 cm epidot-kvarts-årer og -slirer som dels kutter gjennom skifrigheten.
Hovedmineraler er kvarts, feltspat (vesentlig plagioklas?), muskovitt og biotitt. Skiferen inneholder også temmelig mye hematitt i form av 0.1-0.2 mm korn og lokalt epidot. Ellers opptrer kalkspat aksessorisk. Utfra skiferflater i felt ser det ikke ut til at uønskede rustflekker dannes, verken fra hematitt eller biotitt og kalkspat-innholdet er ikke så høyt at skiferen forvitrer i særlig grad.
Totalt skulle det være mulig å ta ut ca. 1500 m³ i den 145 meter lange skrenten ved veien.
Spaltbarheten øker videre mot øst og det er også flere småskrenter øst for skrenten ved veien med godt utviklet spaltbarhet. Det er her en brukbar sone som er minst 5 meter mektig og kan følges diskontinuerlig østover i 600 meters lengde. De første 150 m østover fra veien kan drives uten at en kommer for nær gården. Her er det meget grovt anslått ca. 5000 m3 med skifer. Skiferen er lite oppsprukket. Det er enkelte tynne kvartsårer og granittiske pegmatittganger, men disse byr bare helt lokalt på problemer. Disse skrentene er nå greit tilgjengelige langs en ny vei.
Den nyanlagte veien vest for gården ligger på en sone med dårlig skifer, 2-5 meter mektig. Under denne igjen følger en ny sone med brukbar skifer som er inntil 5 meter mektig og kan følges langs strøket i mer enn 100 meter. Her spalter skiferen i 1-5 cm tykke plater. Deler av denne sonen, særlig i den østligste delen er noe oppsprukket. Spaltbarheten avtar særlig vestover. Svært grovt anslått kan det her kanskje være så mye som 9000 m³ skifer (30 meters bredde, gjennomsnittlig 4 meters tykkelse og minimum 75 meters lengde).
I hele dette området vest for Toeneiet er det altså opp mot 15000 m³ skifer. Skifersonen ligger her gunstig til, skjermet i en skogkledd li langt fra nærmeste bebodde hus. Det er heller ingen kraftledninger eller lignende installasjoner.
Den østligste delen av denne skifersonen ligger 350-400 meter nordøst for Toeneiet og er lett tilgjengelig langs en god traktorvei og ny anlagt vei. Det er her en 20 m lang og 4 meter høy skrent med dels godt utviklet skifrighet i 2-3 cm skala. Sonen kan her følges mot vest i flere mindre skrenter i mer enn 100 meters lengde. Regner vi med 10 meters bredde og 4 meters tykkelse er det her 3-4000 m³ skifer. Skifersonen kiler her ut og ble ikke funnet på østsiden av traktorveien.
|
