English version
	NATURSTEINSDATABASEN
	Registrering 3429 - 601 Reinsliåsen 1
	(Objekt Id: 9780) (Sist oppdatert: 08.02.2012)

Produkt

Salgsnavn

Produktbeskrivelse

	Kleberstein	Klassifikasjon:	Farge:
		Fargespill:	Homogenitet:
		Litologi:	Kornstørrelse:

Foto nr. 1 viser "Saget flate"

Forekomstbergart

	Litologi:		Forvitringsfarge:
	Genese:		Form:
	Hovedtekstur:

Kornstørrelse:

Hovedomvandling:

	Strøk/Fall:		Retning:
			Feltstupning:

Stratigrafisk klassifikasjon av vertsbergart

Æra:

Periode:

	Provins:
	Geotek.enhet:
	Tektonisk complex:
	Intrusivt komplex:

Gruppe:

Formasjon:

Opplysning(er) i fritekstformat

Beskrivelse

Kverndalen klebersteinsforekomst ligger i Tolga kommune, like på vestsiden av hovedveien opp til Vingelen, ca. 700 m ovenfor krysset med riksvei 30. Forekomsten består av to små, lave fjellknatter med en variabelt fortalket serpentinitt i åpen furuskog med ellers tett vegetasjonsdekke med mose og lyng. Terrenget faller svakt mot syd. Det er ca. 60 – 70 m fra sydligste til nordligste blotning. Den nordligste av de to små fjellknattene ligger høyest i terrenget. Den rager et par meter over omkringliggende skogbunn som her er litt knudrete og ujevn, sikkert på grunn av relieffet til underliggende ikke blottlagt serpentinitt og/eller kleberstein. Selve toppen av knatten består av en lite eller ikke fortalket serpentinitt med en konglomeratlignende struktur. På grunnlag av strukturen i den ikke alt for gode blotningen ble bergarten nå tolket til å være en autobreksje eller et pseudokonglomerat og ikke en ekte konglomeratavsetning. Tidligere er forekomsten imidlertid tolket/observert til å være et ekte konglomerat (Nilsson et al. 1997). På syd og sydvestflanken av knatten ser vi en svak fortalkning (kleberomvandling) av serpentinitten, og her er det drevet flere små røskegrøfter inn mot knatten hvor man har tatt ut litt kleber eller bare undersøkt om bergarten var godt nok egnet for uttak av kleberemner. Disse røskegrøftene er nå sterkt gjengrodde og vi kunne ikke se rester av bearbeidede emner akkurat her. Ca. 30 m i SSØ for den nordlige knatten er det en lavere beliggende og flatere liten knatt eller kuppe som er tydelig sterkere kleberomvandlet enn den nordlige. Den sydlige kuppen kan betegnes som en ren kleberkuppe med en litt umoden, høymagnetisk kleberstein. Her er også røskegrøftene flere og større enn ved den nordlige kuppen, og det er også tydelig at det er tatt ut flere kleberemner på vestsiden av den sydlige kuppen. Det er tatt ut blokk med barkespade, øks eller lignende redskap for lenge siden, kanskje for så mye som flere hundre år siden. Blokkene er høyst sannsynlig benyttet til peisemner lokalt på gårdene omkring, kanskje først og fremst på grunneierens egen gård? Mellom disse to markerte små kuppene med bart fjell er det også flere tydelige små og litt større røskegrøfter, men alle disse er nå fullstendig gjengrodde liksom terrenget omkring. Det kan derfor ikke umiddelbart avgjøres om dette bare er røsker for å teste kleberkvaliteten eller om det er tatt ut blokker også fra disse røskene. Klebersteinen i forekomsten i Kverndalen består av serpentin – talk – (karbonat), den er blålig grå og helt uten det grønnskjæret som ellers kjennetegner klorittrike klebere. Kleberen gir en hvit strek (hvitt pulver) ved riping med kniv, og det er derfor godt mulig at talkinnholdet stedvis er høyere enn innholdet av rest-serpentinitt (i en moden kleber er all serpentinitten omvandlet til talk og karbonater, m.m.). De målte verdiene for magnetisk susceptibilitet (se nedenfor) er så høye at de er nødt til å gi en betydelig kontrast til de omgivende bergarter (forskjellige lavmagnetiske skifre) som ikke er blottet noe sted i skogen her. Det er kun serpentinitten/klebersteinen som er blottet. Et magnetisk kart vil derfor med stor sannsynlighet gi et godt bilde av serpentinitten/ klebersteinens samlede utstrekning rett under mosedekket, men målingene vil neppe kunne være til hjelp for å skille internt mellom serpentinitt og kleberstein som begge er høymagnetiske. Vi anbefaler derfor at det i første omgang opptas et magnetisk kart over forekomsten for å se om den isolert sett er stor nok til å kunne være økonomisk drivverdig med småskala drift. Klebersteinstypen er interessant, den har et attraktivt fargespill og mønster, jfr. Fig. ….... Hvis et magnetisk kart indikerer at forekomsten isolert sett er stor nok for småskala drift blir neste skritt å finne ut om bergarten er homogen (ensartet) nok, ikke har for tett med sjenerende sprekker og ikke minst at kleberinnholdet er høyt nok i forhold til andelen av lite/ikke fortalket (kleberomvandlet) serpentinitt. Her må det lages lange røskegrøfter med traktorgraver, m.m. for å få brakt dette på det rene. For at forekomsten skal kunne komme i betraktning må dimensjonene være såpass store at maskiner kan manøvreres innenfor et dagbrudd med bredde på minimum 20 – 25 m og en lengdeutstrekning helst på flere ganger dette. Konklusjon Kort oppsummert har forekomsten følgende positive og negative karakteristika samt hittil uavklarte forhold: Positive faktorer • Attraktiv klebersteinstype med serpentin, talk og karbonat som mineraler. Det er lite eller ikke noe kloritt å se i bergarten. Asbestiforme mineraler som tremolitt ble heller ikke observert. • Høymagnetisk kleber (og serpentinitt) som gjør at det er lett å kartlegge forekomstens horisontale utbredelse under løsmassene • Nærhet til vei (ca. 100 – 150m) • Greit, ubetydelig skrånende lende med åpen furuskog • Eventuelt vann til driften i rimelig nærhet (Kvernbekken vest for forekomsten) Negative faktorer • Høy andel av ikke- eller bare svakt fortalket serpentinitt (dvs. ikke ordentlig kleberstein) i de to små kuppene som stikker opp. Da dette er den klart hardeste av de to bergartsvariantene er det å forvente at de står opp i terrenget og at det er forholdsvis mer kleber i de overdekkede forsenkningene i terrenget. Det ser vi allerede langs flankene av kuppene. Uavklarte forhold • Størrelsen. Forekomsten kan ikke være meget stor. Den gir f. eks. ikke noe synlig magnetisk anomali (utslag) på aeromagnetisk kart Tynset, 1:50 000 (NGU 1981). Flylinjene som her går øst – vest med 400 m linjeavstand går her utenom selve forekomsten. Forekomsten ligger omtrent midt mellom flylinjene. • Kvaliteten (andelen kleberstein i forhold til andelen serpentinitt, sprekketettheten, homogenitet, utseende, osv.) • Overdekkets (morenedekkets) mektighet. Dette ser gjennomgående ut til å være ganske tynt, men det blir ren gjetning. Forekomsten ligger imidlertid hørere enn de tykke elveavsetningene langs med Glåma. Målinger av magnetisk susceptibilitet på fastfjell (in-situ) viser en klart høymagnetisk serpentinitt/ kleberstein. (de oppgitte måleverdiene multiplisert med 10-3 gir verdiene SI-enheter) Den nordlige kuppen: 30,2 34,6 47,9 27,2 25,6 27,3 34,8 44,1 19,1 41,0 33,9 38,4 Den sydlige kuppen: 28,5 35,7 22,3 41,6 34,8 18,7 43,9 30,7 37,6 36,9 49,4 45,4 38,0 Den 40 m lange og flere meter høye tippen utenfor hovedbruddet synes meget stor i forhold til bruddets dimensjoner og i tippmaterialet er det dessuten en god del store og langt bearbeidede blokker. Det er mye finkornig masse (jord, silt og leire) på sålen i bruddet og litt oppover bruddveggene så man får ikke god oversikt over hvor mye masse som egentlig er tatt ut. Et meget grovt maksimalt anslag over bruddets dimensjoner gir 50 m lengde x 10 m bredde = 500 m2 bruddflate. GPS måling rundt bruddet med god margin til bruddkantene ga et areal på 1085 m2. Settes gjennomsnittlig dyp til 2 m får vi et uttak på 500 x 2 = 1000 m3. Med en spesifikk vekt på kleberen på 3 kg/dm3 tilsvarer dette 3000 tonn utdrevet kleberstein. Alt skrotet på tippen indikerer at oppsprekningen av steinen må ha vært en betydelig økonomisk belastning for hele kleberforetagendet og mulig medvirkende til at driftsperiodene har vært kortvarige. Helland (1893, s. 118) påpeker at det er bruddets "ringe udstrækning" og arbeidsmetoden som har gitt avfallsproblemet. Bjørlykke (1905, s. 151) nevner også bruddet i sin store monografi over det sentrale Norge, og det er tydelig at Reinsliåsen var et kjent kleberbrudd allerede ved forrige århundreskifte. På en oppslagstavle ved stien inn til bruddet vises et foto med 14 mann i arbeid i bruddet. På denne tavlen står videre at kleberen fra Reinsliåsen for det meste ble brukt til peiser, ovner, brannmurer og ovnsforinger for industrien. Det er ikke nevnt hvorvidt noe av den utbrutte kleber gikk til nedmaling (til talkum). Det fins ellers ikke mye av publiserte opplysninger om driften i Reinsliåsen. I den geologiske kartbladbeskrivelsen til Folldalsbladet av Wolmer Marlow (Marlow 1935, s. 22) står kun at "Ved Reinsliåsen er der satt i gang undersøkelse og drift på klebersten". Dette viser bare at det har vært drift i minst to perioder i Reinsliåsen, en gang før 1893 og en gang i årene rundt 1935. Det kan selvsagt ha vært drift også i mellomliggende perioder samt etter 1935. De magnetiske susceptibilitetsmålingene viser at både serpentinkonglomeratet og kleberen/ talkskiferen gjennomgående er høymagnetiske. De flymagnetiske kartene over Folldal og Alvdal (NGU 1981) viser dessuten sterke positive anomalier (høymagnetiske utslag) som sammenfaller med bruddområdene og fortsetter først 500 - 700 m mot Ø – ØNØ og deretter ca. 1,5 – 2 km mot NØ inne på Alvdal-bladet. De magnetiske anomaliene er senere blitt verifisert og ytterligere detaljer er framkommet ved mer detaljerte magnetiske målinger utført av Dighem Survey (1982) på oppdrag for Folldal Verk A/S. Det er derfor et klart potensial for ytterligere talk/kleberforekomster i den østlige forlengelse av bruddene i Reinsliåsen. Potensialet er rimeligvis størst for talk til nedmaling i og med at kleberen som blokkstein så lett sprekker opp. Det er imidlertid et teknisk problem at fallvinkelen på sonen lokalt er så lav (bare 10 – 20º mot N målt i hovedbruddet). Dette vil raskt føre til store mengder med overfjell på hengsiden i et dagbrudd. Det berggrunnsgeologiske kartbladet Alvdal (Siedlecka et al. 2001) viser imidlertid at foliasjonen i konglomeratet allerede 300 m inne på Alvdal-bladet har blitt mye mer steil og faller med 75º mot N. Det er diamantboret 2 korte hull i sonen, begge fra standplass på nordsiden av hovedbruddet. I hull nr. 2 fikk man en 6,4 m lang skjæring med kleber/talkskifer med > 80 % talk mellom 6,70 og 13,10 m (Olerud 1993). Se også mer om kleberens dannelsesmiljø, m.m. i arbeidene til Nilsson et al. (1997), Karlsen & Nilsson (2000) og Sturt et al. (2002). Beskrevet av L.P. Nilsson

Beliggenhet

Det er bru over Folla ved Grimsbu, og en skogsvei tar sørover like etter brua. Denne følges til et kryss etter knapt 2 km (den deler seg i tre veier), da må man ta veien lengst mot venstre. Denne kjøres til ei gren av Sagbekken som kommer rett østfra. Herfra går en kjerrevei østover mot Reinslisjøen, og hovedbruddet ligger vel 100 m øst for sjøen.

Bilde(r) fra forekomstområdet:

Foto nr. 1 viser "Informasjonstavle ved bruddet" Foto nr. 2 viser "Informasjonstavle ved bruddet" Foto nr. 3 viser "Bruddet sett nedenfra" Foto nr. 4 viser "Bruddet fra oversiden"

Litteraturfortegnelser:

Fra NGU's Referansearkiv.:

Karlsen, Tor Arne; Nilsson, Lars Petter , 2000

	Talc deposits in Norway

;Norges geologiske undersøkelse;FAGRAPPORT;NGU-rapport; No.99.135;146 sider

Abstrakt:

Information about talc and soapstone deposits registered in NGU's different databases and various available literature have been collected and described in the present report. Around 400 deposits/occurrences are known, but the detail of the available information varies widely. By reading old field-books as well as old manuscripts, maps, etc. dating as far back as A.D.1758, quite a lot of data has been found. The result of the work shows that most described talc in Norway is of ultramafic origin and is associated with serpentinites. The most common mineral association is talc + breunnerite. Different talc-provinces can be defined from the registered and non-registered data, the most important being Nord-Gudbrandsdalen, Altermark and Stølsheimen. While Altermark and Stølsheimen have been investgated in some detail with respect to talc as an industrial mineral, the Nord-Gudbrandsdalen talc province has been investigated both for milling talc and for soapstone use as dimension stone. Deposits that are probably extensive, but have so far not been investigated in detail, include the Lesjehorrungane deposits in the Nord-Gudbrandsdalen region and the Raudfjellet deposit in Nord-Trøndelag. The fractionated metakomatiites (pale green talc-chlorite rocks) of the southern part of the Palaeo-proterozoic Karasjok Greenstone Belt in Finnmark, Northern Norway, possibly represents, by far, the largest accumulations of talc in Norway. These rocks are recently mapped, for the first time, but other critical information is, however, very scarce.

Navn på lokalitet: Reinsliåsen 2

(Objekt Id: 19038 601,01,00)

Lokalisering

Fylke:

Innlandet

Kommune:

Folldal (3429)

Kart 1:50000:

Folldal (1519-2)

Kart 1:250000:

Røros

Koordinatsystem:

EU89-UTM Zone 32

Øst:

563443 m.

Nord:

6888668 m.

Lengdegrad:

10.2163140

Breddegrad:

62.1247070

Kartvisning

Ressurs

	Ressurstype:	Kleberstein og serpentinitt	Ressursundertype:	Kleberstein
			Murestein(Y/N):

Ressurser og produksjon

	Aktivitet:	Steinbrudd	Reserver:
	Driftsmetode:	Dagbrudd	Historisk produksjon:

Opplysning(er) i fritekstformat

Beliggenhet

Dette er en liten røsk som ligger i lia rett ovenfor hovedbruddet.

Bilde(r) fra forekomstområdet:

Foto nr. 1 viser "Røsk 50 m NØ for hovedbruddet"

Navn på lokalitet: Reinsliåsen 3

(Objekt Id: 19181 601,02,00)

Lokalisering

Fylke:

Innlandet

Kommune:

Folldal (3429)

Kart 1:50000:

Folldal (1519-2)

Kart 1:250000:

Røros

Koordinatsystem:

EU89-UTM Zone 32

Øst:

563584 m.

Nord:

6888640 m.

Lengdegrad:

10.2189880

Breddegrad:

62.1244320

Kartvisning

Ressurs

	Ressurstype:	Kleberstein og serpentinitt	Ressursundertype:	Kleberstein
			Murestein(Y/N):

Ressurser og produksjon

	Aktivitet:	Steinbrudd	Reserver:
	Driftsmetode:	Dagbrudd	Historisk produksjon:

Bilde(r) fra forekomstområdet:

Foto nr. 1 viser "Røsk i lia ovenfor hovedbruddet"

Navn på lokalitet: Reinsliåsen 4

(Objekt Id: 19182 601,03,00)

Lokalisering

Fylke:

Innlandet

Kommune:

Folldal (3429)

Kart 1:50000:

Folldal (1519-2)

Kart 1:250000:

Røros

Koordinatsystem:

EU89-UTM Zone 32

Øst:

563669 m.

Nord:

6888633 m.

Lengdegrad:

10.2206260

Breddegrad:

62.1243580

Kartvisning

Ressurs

	Ressurstype:	Kleberstein og serpentinitt	Ressursundertype:	Kleberstein
			Murestein(Y/N):

Ressurser og produksjon

	Aktivitet:	Steinbrudd	Reserver:
	Driftsmetode:	Dagbrudd	Historisk produksjon:

Produkt

Salgsnavn

Produktbeskrivelse

	Kleberstein	Klassifikasjon:	Farge:
		Fargespill:	Homogenitet:
		Litologi:	Kornstørrelse:

Foto nr. 1 viser "Saget flate"

Opplysning(er) i fritekstformat

Beskrivelse

Det øvre, østlige bruddet på Reinsliåsen er et mer typisk kleber blokksteinsbrudd enn det nedre bruddet, og den relative skrotmengden på tippen er da også mye mindre enn for hovedbruddets vedkommende. Kleberen virker mye fastere enn i det nedre bruddet, og det er gjennomgående fast og fin kleber i kappmaterialet på tippen utenfor bruddet. Årsaken er at det er mer karbonat og serpentin, og samtidig mindre kloritt i kleberen her oppe enn i hovedbruddet. Lokalt er det rikelig med karbonatårer i kleberen, det er ikke mye kloritt å se sammen med talken, og kloritt i form av partier/soner med klorittskifer sees ikke i det hele. Også serpentin-konglomeratet i det øvre bruddet er mer massivt enn i det nedre. Kleberen har følgende bergartsvarianter (mineralselskap) i det øvre bruddet: • Talk – serpentin (± karbonat) • Serpentin – talk (± karbonat) En gjennomgang av materialet på skrottippen viser at mye av det som har blitt skrotet har typisk breksje- eller konglomeratstruktur, ofte med enkelte gjennomgående rene talkårer. Årene er ofte bare noen få cm tykke eller mindre, men de representerer markerte svakhetsplan (bruddflater) i bergarten, særlig når kleberen er vannmettet. Det ble tatt 3 prøver fra det øvre bruddet: Prøve 1: stor blokk av svart, finkornet fortalket konglomeratbolle Prøve 2: samme, men mindre boller og gjennomsatt av talkstikk Prøve 3: samme som 2, men med en del råttent (rustvitret) magnesitt Magnetisk susceptibilitet målt i øvre brudd: (de målte verdier multiplisert med 10-3 gir verdiene i SI-enheter) 1 Massiv kleber: 63,5 1,20 (karbonatåre) 56,3 50,0 43,8 65,6 43,4 85,5 112 85,6 11,4 47,5 17,4 Den 40 m lange og flere meter høye tippen utenfor hovedbruddet synes meget stor i forhold til bruddets dimensjoner og i tippmaterialet er det dessuten en god del store og langt bearbeidede blokker. Det er mye finkornig masse (jord, silt og leire) på sålen i bruddet og litt oppover bruddveggene så man får ikke god oversikt over hvor mye masse som egentlig er tatt ut. Et meget grovt maksimalt anslag over bruddets dimensjoner gir 50 m lengde x 10 m bredde = 500 m2 bruddflate. GPS måling rundt bruddet med god margin til bruddkantene ga et areal på 1085 m2. Settes gjennomsnittlig dyp til 2 m får vi et uttak på 500 x 2 = 1000 m3. Med en spesifikk vekt på kleberen på 3 kg/dm3 tilsvarer dette 3000 tonn utdrevet kleberstein. Alt skrotet på tippen indikerer at oppsprekningen av steinen må ha vært en betydelig økonomisk belastning for hele kleberforetagendet og mulig medvirkende til at driftsperiodene har vært kortvarige. Helland (1893, s. 118) påpeker at det er bruddets "ringe udstrækning" og arbeidsmetoden som har gitt avfallsproblemet. Bjørlykke (1905, s. 151) nevner også bruddet i sin store monografi over det sentrale Norge, og det er tydelig at Reinsliåsen var et kjent kleberbrudd allerede ved forrige århundreskifte. På en oppslagstavle ved stien inn til bruddet vises et foto med 14 mann i arbeid i bruddet. På denne tavlen står videre at kleberen fra Reinsliåsen for det meste ble brukt til peiser, ovner, brannmurer og ovnsforinger for industrien. Det er ikke nevnt hvorvidt noe av den utbrutte kleber gikk til nedmaling (til talkum). Det fins ellers ikke mye av publiserte opplysninger om driften i Reinsliåsen. I den geologiske kartbladbeskrivelsen til Folldalsbladet av Wolmer Marlow (Marlow 1935, s. 22) står kun at "Ved Reinsliåsen er der satt i gang undersøkelse og drift på klebersten". Dette viser bare at det har vært drift i minst to perioder i Reinsliåsen, en gang før 1893 og en gang i årene rundt 1935. Det kan selvsagt ha vært drift også i mellomliggende perioder samt etter 1935. De magnetiske susceptibilitetsmålingene viser at både serpentinkonglomeratet og kleberen/ talkskiferen gjennomgående er høymagnetiske. De flymagnetiske kartene over Folldal og Alvdal (NGU 1981) viser dessuten sterke positive anomalier (høymagnetiske utslag) som sammenfaller med bruddområdene og fortsetter først 500 – 700 m mot Ø – ØNØ og deretter ca. 1,5 – 2 km mot NØ inne på Alvdal-bladet. De magnetiske anomaliene er senere blitt verifisert og ytterligere detaljer er framkommet ved mer detaljerte magnetiske målinger utført av Dighem Survey (1982) på oppdrag for Folldal Verk A/S. Det er derfor et klart potensial for ytterligere talk/kleberforekomster i den østlige forlengelse av bruddene i Reinsliåsen. Potensialet er rimeligvis størst for talk til nedmaling i og med at kleberen som blokkstein så lett sprekker opp. Det er imidlertid et teknisk problem at fallvinkelen på sonen lokalt er så lav (bare 10 – 20º mot N målt i hovedbruddet). Dette vil raskt føre til store mengder med overfjell på hengsiden i et dagbrudd. Det berggrunnsgeologiske kartbladet Alvdal (Siedlecka et al. 2001) viser imidlertid at foliasjonen i konglomeratet allerede 300 m inne på Alvdal-bladet har blitt mye mer steil og faller med 75º mot N. Det er diamantboret 2 korte hull i sonen, begge fra standplass på nordsiden av hovedbruddet. I hull nr. 2 fikk man en 6,4 m lang skjæring med kleber/talkskifer med > 80 % talk mellom 6,70 og 13,10 m (Olerud 1993). Se også mer om kleberens dannelsesmiljø, m.m. i arbeidene til Nilsson et al. (1997), Karlsen & Nilsson (2000) og Sturt et al. (2002).

Beliggenhet

Dette bruddet er litt mindre enn hovedbruddet og ligger 300 m øst for dette.

Bilde(r) fra forekomstområdet:

Foto nr. 1 viser "Det øverste bruddet"

---

Faktaarket ble generert 18.04.2024

Spørsmål eller kommentarer vedrørende faktaarket kan mailes til: ressursdatabaser@ngu.no

Copyright © 2024 Norges geologiske undersøkelse