|
Beliggenhet og drift
Spjøter nikkelforekomst (nikkelgruve) ligger i utmarka under gården store Spjøter i Svinndal i Østfold. Forekomsten ligger bare om lag 150 m SV for selve gårdsbygningene og består av en liten underjordsgruve og en enda mindre dagskjæring rett over denne. Andre kjente arbeidspunkter finnes ikke.
Gruva ble drevet i årene 1867–69 under Rom Nikkelværk som ble etablert i 1866 og hadde hovedgruve i Romsåsen ved Askim og en egen nær beliggende smeltehytte som kom i drift fra 1873 ved Rudsfossen i Glomma (Meinich 1879).
Gruvas form og dimensjoner
Gruva er åpnet med en 10 m lang rettlinjet dagskjæring som er drevet mot øst inn på forekomsten. Dagskjæringen går innerst over i en 10 m lang grunnstoll som fortsetter i samme retning. Dagskjæringen øker både i bredde og høyde innover og er innerst ved stollmunningen 6 m høy og 6 m bred. Grunnstollen har et tverrsnitt på 3,5 m bredde og konstant 4 m høyde. Innerst i denne er drevet et 6 m langt tverrslag mot syd der høyden gradvis avtar til 2 m innerst. Videre er det innerst i grunnstollen drevet en loddsynk med tverrsnitt 3,5 x 4,5 m og 12 m dybde (Poulsen 1941). Det skal videre være et lavere driftsnivå ut fra synken igjen. Rett over synken står ennå rester av en heisanordning.
Bergfangst og malmproduksjon
Samlet bergfangst for gruva og dagskjæringen over denne er estimert til 700 m3 eller ca. 2000 tonn. Herfra ble det fraskeidet anslagsvis ca. 300 tonn stykkmalm som gikk direkte til smelting (Rekstad 1921, Poulsen 1941) Rekstad angir med referanse til bergverks-statistikken produksjonen fra Spjøter samt de to andre og omtrent like store naboforekomstene i Svinndal, Røstad (=Unem) og Flesjø (=Frøland), samlet til 1000 tonn. En produksjon på rundt 300 tonn fraskeidet stykkmalm virker her rimelig i forhold til en total bergfangst på ca. 700 m3 eller ca. 2000 tonn. Ikke noe sted i gruva er det nemlig gjenstående massivmalm (= "skeidekvalitet") å se på gruveveggene, det er knapt nok litt fattig impregnasjonsmalm å se her og der.
En helt normalt stor andel av den totale bergfangsten (dvs. anslagsvis 15-20 %) har bestått av utskeidet stykkmalm, dvs. en malm som har vært rik nok til å kunne bli smeltet direkte. Dette var i en tid da man ennå ikke kunne nyttiggjøre seg den fattigere impregnasjonsmalmen.
Som nevnt ovenfor kom Rom Nikkelværks egen smeltehytte først i gang i 1873, dvs. over tre år etter driftsstans på Spjøter. Skeidemalmen eller stykkmalmen fra Spjøter har derfor sikkert blitt transportert til Christiania for smelting der på lik linje med malmen fra verkets øvrige gruver (Meinich 1879).
Malmkvalitet (Ni-innholdet i magnetkisen)
Ifølge Rekstad (1921) hadde de ovennevnte 1000 tonnene med malm fra de tre Svinndal-gruvene (Spjøter, Røstad og Flesjø) en gjennomsnittsgehalt på 1,5 % Ni hvilket ga en produksjonsverdi på 30 000 kr.
Gjenværende mineralisert gods på berghallen (skrottippen)
Nikkelmalmen på Spjøter må i sin tid ha blitt nitid skeidet. Det fins nesten ikke spor av massivmalm på tippen, og det lille som fins er fullstendig oksidert (gjennomrustet) på de vel 130 årene siden driften fant sted. Noen opplagt skeideplass ble ikke lokalisert. Blokker av relativt rik, finkornig impregnasjonsmalm, fra usammenhengende disseminerte sulfider i silikatmassen til typisk net-veined textured ore, fins det imidlertid rikelig av på berghallen.
Den mafiske vertsbergarten
Nikkelforekomsten ligger i nordenden av en liten NV-SØ strykende mafisk linse som igjen ligger i ulike migmatittiske gneiser av antatt sedimentær opprinnelse (paragneiser) (Berthelsen et al. 1996). Den mafiske linsen består vesentlig av en finkornig gabbroid til amfibolittisk bergart, men unntaksvis sees også mer normal massiv, middels til grovkornet gabbro/noritt. Olivin ble ikke observert i vertsbergarten. Videre fins en slags grålig mellomvariant med tydelig listeformet disseminert plagioklas.
Prospektering
A/S Sulfidmalm skal ha boret på forekomsten rundt 1970. De boret et ca. 40 m langt skråhull mot øst med standplass på kanten av jordet ca. 30 m vest for starten på dagskjæringen utenfor stollen. De kom da inn på det de antok var den øst – vest strykende malmsonen, men denne var for fattig til at det ble foretatt ytterligere boringer eller andre arbeider.
Litteraturreferanser til malmdatabasen
Berthelsen, A., Olerud, S & Sigmond, E.M.O. 1996: Geologisk kart over Norge,
berggrunnskart Oslo 1:250 000. Norges geologiske undersøkelse.
Meinich, L. 1879: Om forekomsten av nikkelmalm i Smålenene. Nyt Magazin for
Naturvidenskaperne, Bind 24, 125-137 + 1 plansje.
Poulsen, A.O. 1941: Nikkelmalm i Norge. Norges geologiske undersøkelse Bergarkivet rapport
nr. 297, 14 s. + bilag.
Rekstad, J. 1921: Eidsberg. De geologiske forhold innen rektangelkartet Eidsbergs område.
Norges geologiske undersøkelse 88, 76 s. + 4 plansjer + geologisk kart i M. 1:100 000.
|
