English version
INDUSTRIMINERALDATABASEN
Registrering 1820 - 307 Bondeholmen
(Objekt Id: 7393)
(Sist oppdatert: 07.06.2010)

Lokalisering
Fylke: Nordland Kommune: Alstahaug (1820)
Kart 1:50000: Tjøtta (1826-4) Kart 1:250000: Mosjøen
Koordinatsystem: EU89-UTM Zone 33
Øst: 386932 m. Nord: 7306248 m.
Lengdegrad: 12.5221100 Breddegrad: 65.8574110
Kartvisning

Ressurs
Ressurstype: Karbonatmineraler Ressursundertype: Kalk

Betydning
Råstoffbetydning: Liten betydning (reg. 18.02.2015)

Ressurser og produksjon
Aktivitet: Steinbrudd Reserver:
Driftsmetode: Dagbrudd Historisk produksjon:


Produkt
Element/produkt Gehalt/Kvalitet Reg. dato
Jordbrukskalk 03.01.2001
Fyllstoff 03.01.2001
Pigment 03.01.2001

Operasjoner
Fra - Til Aktivitet Kommentar
1991 - 1991 Geokjemi Selskap/Institusjon:NGU
1991 - 1991 Prøvetaking Selskap/Institusjon:NGU

Mineralisering
Æra: Paleozoikum Periode:
Genese: Sedimentær/metamorf Form: Lag
Hovedtekstur: Strukturløs Min. fordeling:
Kornstørrelse: Fin-middelskornet (<1mm -3 mm)
Strøk/Fall: Retning:
Feltstupning:
Stratigrafisk klassifikasjon av vertsbergart
Æra: Paleozoikum Periode:
Provins: Kaledonidene
Geotek.enhet: Helgelanddekkekomplekset
Tektonisk complex:
Intrusivt komplex:
Gruppe: Formasjon:

Mineralogi
Mineral Mengde
Kalkspat Hovedmineral (>90%)
Kvarts Underordnet mineral (1-10%)
Svovelkis Aksessorisk mineral (<1%)
Glimmer Aksessorisk mineral (<1%)
Grafitt Aksessorisk mineral (<1%)

Strukturer
Lokalisering: Type: Orientring(360¤): Relasjon til min.:
Vertsbergart Primær lagning Strøk/Fall :60 / 20

Opplysning(er) i fritekstformat
Fri tekst
Bondeholmen ligger ute i Vefsnfjorden ved Tjøtta, sydøst for Offersøy. Fra 1920 til 1963 var det produksjon av blokkstein på øya. Marmoren ble i hovedsak drevet av Vestlandske Steinhuggeri med sete i Bergen. Dette gjenspeiles i byens bygninger, hvor den hvite "Tjøtta-marmoren" er et hyppig innslag både som gulvflis, trappetrinn og massive utvendige arbeider. Det har ikke vært drift siden 1980-årene. Bondeholmen, som i hovedsak består av kalkspatmarmor, dekker et areal på ca. 90 mål. Det er verdt å merke seg at det høyeste punkt på Bondeholmen er 12 moh. Blotningsgraden i området må betegnes som sparsom, med unntak av kystlinjen og de nedlagte bruddene. Bondeholmen ligger i strøkforlengelsen av sonen på Offersøy (Marken og Verdineset). Det er mulig at marmoren på Bondeholmen representerer en foldelukning av sonen på Offersøya. Den kvantitativt dominerende varianten er hvit med uregelmessige grå bånd. I bruddene ble det skilt mellom 3 forskjellige varianter: 1. marmor med blåskjær ("varmblå") 2. ren hvit marmor ("90-bruddet") 3. marmor med gråskjær og flammestrukturer. Den sydlige halvdel av Bondeholmen består i vesentlig grad av rein, hvit marmor. I nord finner vi en noe gråere kvalitet, og vi får her innslag av glimmerskifer, innfoldet i isoklinale folder. På hele holmen er det tildels betydelig mengder med granittiske årer og ganger, fortrinnsvis med strøkretning 60°, men også uregelmessige og foldete ganger opptrer. Årene og gangene av granittisk materiale synes å ha størst utbredelse i den nordlige delen av holmen. Mektigheten på marmorsonen anslås til å være minst 50 m. Kvalitetsmessig tilfredsstiller marmoren ute på Bondeholmen kravene som stilles til bruk i en rekke industriprodukter, men den brytbare tonnasjen er meget begrenset.

Litteraturfortegnelser:
Fra NGU's Referansearkiv.:
Korneliussen, Are ; Gautneb, Håvard ; Raaness, Agnes , 2008
Karakterisering av karbonatforekomster i Nordland
;Norges geologiske undersøkelse;RAPPORT;NGU-rapport; No.2008.041;93 s. sider
Abstrakt:
Karbonatforekomster er bergarter som har høyt innhold av karbonatmineralene kalkspat og dolomitt. Slike bergarter har i mange tilfeller gjennomgått en kompleks geologisk utvikling, noe som har resultert i forekomster med stor spennvidde i karakteristika og egnethet for forskjellige anvendelser. Karbonatbergarter i form av forskjellige varianter av kalkstein, kalkspatmarmor, dolomitt og dolomittmarmor er karakteristiske bergartstyper i visse deler av Norge. Ressursgrunnlaget i Nordland er betydelig og en kan forvente at gruvedrift på karbonatforekomster, særlig kalkstein og kalkspatmarmor, vil få stor betydning også i framtiden. Til sammen er det drift på 22 karbonatforekomster i Norge, hvorav 6 i Nordland. Formålet med rapporten er å belyse nye muligheter som kan stimulere til ny aktivitet og verdiskaping. Arbeidet er utført i form av et sammenliknende kjemisk og mineralogisk studium av karbonatprøver fra ulike deler av fylket. Prøveutvalget omfatter både forekomster som er ansett som viktige i dagens situasjon og forekomster som hittil ikke har vært særlig påaktet. Et felleskrav for bruk av karbonater til industrielle formål er lavt innhold av jern både i bergart og mineraler. Langt flere forekomster enn forventet inneholder kalkspat og/eller dolomitt med lavt jerninnhold. Det betyr at det ved oppredning kan være mulig å produsere kalk av høy kvalitet fra eventuelle "nye" forekomster som tidligere ikke har vært ansett som interessante til industrielle formål. Ut fra de data som foreligger er de mest interessante regionene for kalkspatmarmor i Nordland (1) Ytre Helgeland inkl. Brønnøyområdet hvor Brønnøy Kalk har drift på Akselbergforekomsten og (2) Ofoten/Evenes-regionen som strekker seg inn i Sør-Troms (også kalt Ofoten - Sør-Troms regionen). Disse regionene krever særskilt oppfølging i form av nye undersøkelser for å oppnå bedre oversikt over ressursgrunnlaget.

Øvereng, Odd , 1991
Undersøkelser av kalksteinsfeltet i kommunene Brønnøy og Alstadhaug, Nordland fylke
;Norges geologiske undersøkelse;FAGRAPPORT;NGU-rapport; No.91.050;47 sider
Abstrakt:
Som et ledd i gjennomføringen av det 5-årige ressursprogram for Nordland fylke har NGU utført en rekognoserende geologisk/økonomisk vurdering av utvalgte kalksteinsfelter på strekningen Tosenfjorden-Tjøtta på Sør-Helgeland. De ulike kalksteinskvalitetene i dette området kan deles inn i tre hovedtyper: 1. Fin- til middelskornet, massiv med skifrig utvikling i begrensede nivåer. Oftest hvit med diffuse gråe flammestrukturer. Stedvis utpreget båndet med alternerende blek gråe- og gråe bånd. Gråfargen skyldes i hovedsak tilblanding av finfordelt grafitt. 2. Grovkornet massiv, hvit til blek grå. Impregnert av mm store grafittaggregater. Finfordelt grafitt (ppm) opptrer i enkelte nivåer. 3. Finkornet, utpreget skifrig, hvit til blek grå av farge. Denne typen opptrer på kontakten mot "Velfjordmassivene". De mest fremtredende forurensningene er de samme i alle typene: Grafitt, glimmer (biotitt/muskovitt) og feltspat. I aksessoriske mengder er påvist: kis (svovelkis), apatitt, zirkon, titanitt. Den gråe fargen som opptrer i nær alle typene skyldes i hovedsak finfordelt grafitt. I ubearbeidet form er anvendelsesmulighetene for de ulike kalksteinstypene meget begrenset.

Heldal, Tom , 1996
Vurdering av marmorforekomster på Offersøy og Bornholmen, Nordland
;Norges geologiske undersøkelse;FAGRAPPORT;NGU-rapport; No.96.125;19 sider

Feltprøver
Prøvenr. Prøvetype Diverse
NO0092.60 Fastfjell
Kommentar: Øv. 60-90, Enkeltprøve tatt i nedlagt brudd
Antall registrerte CaOMgO analyser = 1
Antall registrerte oksydanalyser = 1
NO0092.61 Fastfjell
Kommentar: Øv. 61-90, Enkeltprøve tatt i nedlagt brudd
Antall registrerte CaOMgO analyser = 1
Antall registrerte oksydanalyser = 1
NB! Alle analyseverdier er vist i slutten av utskriften.:


Analyseresultater
fra
Forekomstområde 1820 - 307 Bondeholmen

Analyse av syreløselig CaO og MgO
Analyseverdier Avledede verdier
Prøvenr. Prøvetype Syreløselig CaO Syreløselig MgO Dolomitt Kalkspat Uløselig
NO0092.60 Fastfjell 54.88% 1.05% 4.80% 95.34% -.14%
NO0092.61 Fastfjell 54.81% .95% 4.35% 95.47% .19%

Oksydanalyser

(Alle verdier er i %)
Prøvenr. Prøvetype SiO2 Al2O3 TiO2 Fe2O3 MnO MgO CaO
NO0092.60 Fastfjell 0.99 0.09 -0.01 -0.01 -0.01 0.21 54.17
NO0092.61 Fastfjell 0.33 0.01 -0.01 -0.01 -0.01 0.20 54.66
------------------
Prøvenr. Na2O K2O P2O5 Sum
NO0092.60 -0.10 0.04 -0.01 55.00
NO0092.61 -0.10 -0.01 -0.01 55.00


Faktaarket ble generert 29.03.2024

Spørsmål eller kommentarer vedrørende faktaarket kan mailes til:
ressursdatabaser@ngu.no
Copyright © 2024 Norges geologiske undersøkelse